– Intet norsk ord kan beskrive smerten

Før medisiner og allmenn bedring av folkehelsa tok knekken på tuberkulosen ble hundrevis utsatt for de barskeste medisinske inngrep, som «kvisting» eller den såkalte storoperasjonen. De siste tidsvitner kan fortsatt fortelle hvordan det var å bli lungeoperert. Folkesanatoriene sto sentralt i denne historia.

Bildet: Landeskogen slik bygget fortsatt troner ved bygda Grendi i Setesdal. Det ble bygd som folkesanatorium og åpnet i 1916. (Foto: Halvor Fjermeros)

Jeg holdt dette innlegg på Landeskogen-seminaret 19.-20. november der temaet var pest og pandemier. Mitt emne var sanatorienes og tuberkulosens historie. I kåseriet støtter jeg meg litterært på Setesdals store skald Paal-Helge Haugen og hans punktroman «Anne» fra 1968, gjengitt i kursiv i denne teksten.

Dei fortel at eg må reise bort. Dei snur seg vekk, og fortel at eg skal bli

frisk. Fortel om ro, klar rein luft, solskin, om kvite senger, hjelp, medisin,

styrkande bad.

Fortel at det blir godt. Snart.

Dei pakkar klede i en kasse, dei hentar meg ut, stør meg, hjelper meg

opp i vogna. Dei køyrer meg avstad. Tidleg om morgonen, dei står

og ser etter meg.

Aprilmorgon. Eg hallar hovudet bakover

og held meg godt fast i setet. Eg reiser bort.

Landeskogen ble åpna i 1916 som et såkalt folkesanatorium. Det var et svar på den utfordringa som folkesykdommen tuberkulose representerte der tusenvis av nordmenn døde hvert år. Så seint som i 1949 var det ventelister for å bli innlagt blant folk som var smittet av tuberkulose. Bare ti år etter var tuberkulosen så godt som bekjempet og Landeskogen ble nedlagt som sanatorium og omgjort til det som den gang het åndsvakehjem, eller sentralinstitusjon innen Helsevernet for psykisk utviklingshemmede som det ble hetende seinere, forkorta HVPU. I den anledning, i 1961, hadde avisa Agder Tidend en reportasje med undertittelen «Det har vore ein helseheim i ordets fulle meining, men skal nå leggjast om til åndssvakeheim – Frå ei vitjing på Setesdalens Soria Moria-slott.»

Til Fevennen ved samme anledning, 27. mars 1961, forteller overlege Egil Sand at det i 1947 var 191 menn og 149 kvinner som søkte om å komme inn og at 50 av disse fikk avslag pga plassmangel. Pasienttallet begynte for alvor å falle først i 1954. Overlegen oppsummerte også at det tidligere hadde vært så mange som 50 prosent av pasientene som døde innen åtte år etter at de hadde fått diagnosen «smitteførende tuberkulose» – og la til: «Hos oss er det lenge siden det har vært dødsfall av tuberkulose.»

Folkesykdom og folkesanatorier 

Egil Sand skreiv i legetidsskriftet etter at han pensjonerte seg som overlege i et notat kalt «Tuberkulosen på Agder» at sykdommen først var mest utbredt på Østlandet, men at «den vandret som en mørk flekk på kartet kysten rundt, først mot sydvest… I 1890-årene var den kommet til Christianssands stift». Kjell Bjartveit, som hadde vært lege noen år ved Landeskogen, skriver i samme nummer at den gjennomsnittlige dødelighet av sykdommen var 310 pr. 100.000 innbyggere i femårsperioden 1896-1900. Det betød at ca. 7000 mennesker døde årlig av tbc. Men Agder må ha hatt høyere dødelighet. Hans-Jacob Ustvedt skriver at det er visse holdepunkter for teorien om en smittebølge som først nådde Sørlandet, for deretter å bre seg langs kysten vest- og nordover. Dødeligheten nådde ifølge han en topp før århundreskiftet og nedgangen startet for landet under ett i 1896-1900, men for Kristiania allerede i 1871-75. Egil Sand skriver at så mange som ca. 10.000 døde av tbc rundt 1900 på landsbasis årlig. Men vel så viktig er hans opplysning om at tbc på Sørlandet representerte 24,5 % av samtlige dødsfall, altså ¼ av samtlige døde. Og da skulle en kanskje tro at det rammet mange eldre og svake som likevel skulle dø. Men det stemmer ikke. Tvert om: Det var de unge, de i tjueårene, som hyppigst ble smittet. Det betyr at hele 11.300 unge mellom 20 og 29 år døde hvert år av tub rundt 1900. Dette er tendenser som bekreftes av journalene fra Landeskogen fra mellomkrigstida.

Først da tuberkelbasillen ble oppdaget og beskrevet av Robert Koch i 1882, begynte det å forme seg en offentlig helsepolitikk mot det som på folkemålet ble kalt tæring. I 1889 ble den såkalte Tuberkuloseplakaten utgitt. Det var en samling råd fra Den norske Lægeforening ut fra den viten en hadde på den tida. Noen få sanatorier ble også åpnet i disse årene, men de var private, kun for de som kunne betale for dyre kuropphold. For den fattige allmuen fantes ikke slike tilbud, ikke før Stortinget vedtok en ny tuberkuloselov som bl.a. åpnet for tvangsinnleggelse av syke og også satte bygging og drift av offentlige sanatorier i system. Rett før den 1. verdenskrig vedtok Stortinget å bygge to store sanatorier, ett i nord og ett i sør, som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen. Det ene, Landeskogen, tok inn de første pasientene 2. mai 1916 og ble offisielt åpnet 1. oktober samme høst. Det andre, Vensmoen i Saltdal, åpnet året etter.

Vi må snakke litt om begrepet folkesanatorier. Det ble åpnet seks folkesanatorier i perioden 1902 til 1935. Det var en direkte følge av tuberkuloseloven, eller Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme (1900). Men allerede i 1894 bevilget Stortinget 3000 kroner til utredning av tuberkulosesaken, en utredningen som «krevet at det måtte opprettes folkesanatorier som kunne ta seg av ubemidlete syke, og at dette måtte skje ved statshjelp». Det ble anbefalt at staten «litt etter litt skulle opprette det fornødne antall kuranstalter for lungetuberkuløse på dertil egnete steder.» Det første tiltaket var å omdanne Reknes pleiestiftelse for spedalske i Molde til et statsstøttet sanatorium, noe som skjedde alt i 1898.

Det kanskje mest kjente, og mest forfallsutsatte inntil det nylig ble vedtatt omgjort til hotell, er det gigantiske Lyster sanatorium som ble bygd på Harastølen, tronende himmelhøyt i fjellsida som et tysk vinslott, 500 meter rett opp fra Lustrafjorden i Sogn. Det ble åpnet i 1902 ved hjelp av midler fra St. Jørgens Hospital i Bergen, men med finansiering av staten. Det er Dag Skogheim, vår store autoritet på tuberkulosehistorien, som har døpt Lyster «det første folkesanatorium» i hans siste bok om emnet, Blod på hvit rose (Tiden, 2012). I andre tilfeller ble gamle institusjoner brukt, som ved Grefsen folkesanatorium i Oslo som i 1909 ble omdannet fra Grefsen Vandcuranstalt, bygd i 1850-åra. Så Landeskogen var ikke det første folkesanatorium. Men det var – rett nok – sammen med Vensmoen det første sanatoriet som både ble bygget fra grunnen av og også drevet ved hjelp av statlige bevilgninger.

Også Glittre folkesanatorium i Nittedal var først privat, men ble overtatt av staten i 1926. Og på Ringvål i Heimdal nær Trondheim lå det store Ringvål folkesanatorium som ble innviet i 1935. Det var preget av den moderne funksjonalismens inntog, mens de tidligere folkesanatoriene hadde en arkitektur med «tårn og spir» som var en arv fra den klassiske asyltradisjonens byggeskikk på kontinentet. Særlig Danmark har flere arkitektoniske perler av noen «sanatorieslott». Dette er en vesentlig del av folkesanatorienes historie. For også Landeskogen og Vensmoen er utmerkede eksempler på monumental byggekunst som uttrykker et høyt prioritert satsingsområde for en fattig norsk stat før 1. verdenskrig. Landeskogen er med sin stil preget av både jugend og klassisisme, et av de mest særprega helsebygg i vår landsdel, også uten det opprinnelige tårnet som gikk med i brannen i 1942. På Vensmoen, med tårn og spir intakt, fantes i sin tid Skandinavias lengste trebygning på hele 260 meter. Så bygget burde vært fredet. Det er dessverre ikke tilfelle for noen av de store folkesanatoriene, så en av oppgavene i vår tid burde være å sette fokus på bevaring av denne spesielle bygningsarven fra vår helsehistorie.

Melkekur og melkekyr

Før tuberkelbasillen ble funnet var det leger som hevdet at ”lungetæring” var helbredelig, bare pasienten ble underlagt en kur som innebar sunn livsførsel og riktig kosthold. Den tyske legen Herrmann Brehmer (1826-99) var en av de første som trodde på en slik behandling i en tidlig fase og som bygget et såkalt lukket sanatorium i fjellene i Sudetenland. Dette med beliggenhet i fjellene nedfelte seg framfor alt i en ”sannhet” om at sanatoriene måtte ligge på en bestemt høyde over havet. Eller som Egil Sand, overlegen, formulerer det i notatet om sykdommens og stedets historie: ”Man søkte derfor lune steder, helst i furuskog og mange mente at høyden over havet var viktig, gjerne 500 m. o. h. Dette var etter mønster fra Tyskland og Sveits som hadde et visst ry for sine kursteder for tuberkulose. Mosjon hørte til behandlingen”, skriver overlegen om denne såkalte ”hygienisk-dietiske behandling” som skulle bli rådende tenking inn i det neste århundret etter de første kuranstaltenes etablering.

Foruten anbefalte spaserturer i frisk luft og kalde og varme bad, var oppholdet ved Brehmers sanatorium midt på 1800-tallet preget av mange og gode måltider med fetende mat. Den mest slående ingrediens i måltidene var melk, melk i mengder. Til frokost hørte ”et glass god melk” (en kvart til en tredels liter), som skulle drikkes ”langsomt og i små slurker”. Ytterligere tre glass melk skulle fortæres til formiddags-, ettermiddags- og kveldsmat i henhold til matordningen.

Og det var melk som sto øverst på kostholdslista da Landeskogen åpnet. Det vil si, ikke bare melk, men feit melk. Det vitner den første overlegen E.T.Holter om i hans håndskrevne beretning fra fasen omkring oppstarten i 1916 og inn i mellomkrigstida. Han skriver:

            ”En meget stor vanskelighet, som jeg arbeidet med det første aar, var at skaffe melk nok. Mit ideal var 3 liter melk pr. patient pr. dag, men det var uopnaaeligt i de første aar. Grænnas gaardsbruk er jo alle smaa og i begyndelsen der nede var slikt som kraftfor ukjendt. Bønderne vilde ikke binde sig til at levere et bestemt kvantum melk pr. dag, kun levere overskudsmelken. Og saa kom hertil at fra slutten af Juli til ca midten af August laa de fleste paa heia for fjeldslaatten og da tog de gjerne med sig en god del af kreaturerne for selv at have melk nok der oppe. Jeg maatte derfor søke nedover dalen og i flere aar fik sanatoriet størstedelen af melken fra Iveland.”

            Men det var ikke slutt på problemene med det. For den vesle smalsporede jernbanen gikk både sakte og manglet kjølevogn, slik at melka på varme sommerdager etter sin både tre og firetimers tog- og båtferd fra Iveland til Grendi kunne være i ”en ynkelig forfatning med osteklumperne flytende i bollen”, skriver overlegen og gir honnør til kjøkkensjefen som klarte å ”holde det gaaende med slik melk”.

            Etter hvert som bøndene i Grendi forsto at det var god økonomi og stabil inntekt i å levere til sanatoriet, fikk de flere kyr på båsen og kraftfor på menyen i fjøset. De lange fløteklumpproduserende melketransportene opphørte. ”Det blev straks indført kontrol med melkens fedtgehalt, idet der maanedlig sendtes prøver fra hver leverandørs melk til Oslo”, skriver overlegen og forteller at fettinnhold ble rapportert tilbake til den enkelte melkebonde. ”Det viste sig at flere hadde for lav fedtgehalt, helt ned til 2,7 %, mens andre havde den meget høiere, helt op til 4 %. Det blev jo efterhvert bedre, men i hele min tid var der altid nogen, som havde mager melk.”

Som vi forstår av den vekt det her legges på å beskrive problemene med å skaffe nok – og ikke minst god nok – melk, var kostholdet helt avgjørende for en vellykket kur. Overlege Holter nevner også både kjøtt, fisk og kolonialvarer som regel måtte bestilles i Kristiansand. Dette husker også Inger Sand, datter av overlege Egil Sand. Hun bodde på Landeskogen i sin oppvekst og begynte på skole nede i Grendi i 1949. Hennes minne om melketransporten var at den kom fra Byglandsfjord meieri med Fjellberg, sanatoriets sjåfør og altmuligmann. Og fra fiskehandler Torsø i Kristiansand ble det levert fisk to ganger i uka som kom med jernbanen i iskasser. Det var ankomst til endestasjonen Byglandsfjord i 11-12-tida om formiddagen, tidsnok til at kjøkkenet kunne servere fersk saltvannsfisk til innlandspasientene samme dag.

Mest som eit slott å sjå til

I Anne skriver Paal-Helge Haugen kortfatta om et sanatoriemiljø vi gjenkjenner:

Bygningen ligg på toppen av ein slak bakke. Langt kvitmåla hus.

Sanatorium. På vegane i parken går to kvinner, arm i arm. Dei ber vide

kapper av grått ullstoff hengande laust om skuldrene. Dei snur seg, ser,

talar saman. Det er gråver og mildt. Vi går inn gjennom porten. Grovt

grus under stega våre. Kvitkledde menneske tek imot, hjelper med kjølege hender.

Tomta til det som skulle bli Landeskogen ble funnet etter hard strid innad i byggekomiteen om den ideelle beliggenhet etter et halvt århundres erfaringer med sanatoriumsdrift på kontinentet. Det skulle altså ligge høyt over havet, ha god og tørr luft uten for mye trekk og være omgitt av furuskog. Men en av legene i planleggingskomiteen, Klaus Hansen fra Bergen som hadde planlagt og ledet byggingen av Lyster sanatorium i Sogn, det som lå akkurat 500 over havet og fjorden, var så opphengt i dette tallet 500 at han insisterte på at bygget måtte legges på åsen nesten oppe ved Tortveittjønna. Krangelen gikk opp og ned, så å si, og overlege Grundt, et annet komitemedlem, ville ha det 50 meter lavere enn tomta vi nå står på. Klaus Hansens «var da så fortørnet over at miste sine 500 meter over havet, at Grundt dermed maatte nøie sig med dets nuværende plads,» skriver Holter i sin beretning. Denne Klaus Hansen framstår som en ortodoks forkjemper for å bestemme den absolutte grense for de tynnere luftlag, nærmest som en forløper for høydehuseffekten som idrettsfolk har søkt i nyere tid.

Så sterk var den tysk-kontinentale påvirkning blant enkelte fagfolk for hundre år siden. En annen ortodoksi var jo den med tilgangen på melk som den første overlegen var så opptatt av. Hadde det vært opp til overlege Holter, så skulle sanatoriet vært bygd i Iveland, som han skriver i sin beretning. I så fall hadde Bygland og Setesdal gått glipp av sin største arbeidsplass gjennom praktisk talt hele det forrige århundre. Men da valget falt på Lande gård her i Grendi, hadde andre hensyn også spilt inn: Stedet skulle være både svært avsides og tilgjengelig på samme tid. Den nylig anlagte Setesdalsbanen bidro med tilgjengeligheten med sin endestasjon på Byglandsfjord. Pasientene, fra Haugesund i vest til Vestfold i øst, kom stort sett med kystdamperen til Kristiansand. Der måtte de overnatte før de satte seg på toget, og det skjedde ved at det var holdt av to rom på Solvang tuberkulosehjem, med jernbanen rett utenfor døra. Men turen var ikke slutt da de gikk av toget. For veien videre nordover var så skral at det ble benyttet motorbåt og deretter vogn med kjøregutt og to hester. «Transporten krævet saaledes 2 mand og tog i alt ¾-1 time», skriver overlegen. Men da veien endelig var ferdig, tok det med sanatoriets nye bil kun et kvarter fra stasjonen og opp hit.

I tillegg var det høyt prioritert å skaffe elektrisk kraft bestemmende for stedsvalget. Slik fikk sanatoriet bygd et eget kraftverk med fallrettigheter fra Longeraksvatnet som produserte el-kraft tilsvarende 1000 hestekrefter. Den opprinnelige planen var å bruke elva her oppe. «Nordaaen skulde ledes sydvestover til frem paa aasheldingen og fra et fordelingsbasseng her skulde det i rørledning føres ned til kraftstationen», skriver Holter om et arbeid som faktisk kom godt i gang før Longerak-alternativet ble godkjent av departementet og utbygd med dobbel kapasitet mot det første. Kraftverket med fjernledning og transformatorstasjon på sanatoriet var ferdig sommeren 1915 og kunne fra da av levere strøm til alle bygningene, lenge før flertallet av folk i kommunene opp gjennom dalen fikk strøm. Det særpregede kraftverket er bygd i stein i jugendstil, kan fortsatt beskues og er i dag eid av Agder Energi.

Byggekomiteen for sanatoriet ble nedsatt i 1912 etter at regjeringa hadde fått bemyndigelse av Stortinget til å sette i gang. Arkitekt Kristian Hjalmar Biong ble engasjert og byggearbeidene startet i 1913. Men da bygget sto ferdig i 1916, var det blant annet etter en tre måneder lang streik blant bygningsarbeiderne som bidro til å forsinke det første inntak av pasienter. Opprinnelig var bygget tenkt ferdig og i drift fra oktober 1915, iflg. Årsberetning 1916. Det manglet ennå en del utstyr, bl.a. røntgenapparat som var avansert tysk teknologi som ble forsinket pga krigen. Det ble installert i 1917 og et moderne sykehus for 140 pasienter med 30-40 ansatte var dermed operativt. Overlege Holter skriver at hele anlegget, inkludert kraftverket, kostet «omtrent en million kroner». Det var store penger i datidas fattig-Norge. På eiendommen på 455 mål var det både personalbolig, veksthus og verksteder, bakeri og gårdsanlegg, samt rikelig med plass til å lage turstier som de syke kunne spasere langs i rolig tempo, som var en del av kuropplegget i tillegg til å ligge ute i kurhallene og puste inn kjølig vinterluft eller nyte sola. Slik lå det og kunne beskues på lang lei, slik det lyder i bygdeboka for Bygland fra 1938, skrevet av Reidar Bolling: «Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin».

«Den hvite pest» – arbeiderklassens sykdom

Om de i sitt ytre kanskje ikke var så lette å se forskjell på, så var i alle fall innholdet og stilen ulik fra de private til de offentlige sanatoriene. Særlig de tyske sanatoriene var kjent for pasienter med deres fornemme smak, slik det er beskrevet i Thomas Manns store roman om hovedpersonen Hans Castorp som besøker en slektning som kureres for tbc på et sted i de høye alpedaler: «De hadde tatt bordet på forhøyningen ved vinduet, den beste plassen. De satt overfor hverandre ved de kremfarvede gardinene, ansiktene var belyst av den lille bordlampen med rød skjerm (…) De bestilte en flaske  Gruaud Larose (…) en flaske som Hans Castorp sendte ut igjen for å få bedre temperert. Måltidet var fortreffelig. Det var aspargessuppe, fylte tomater, stek og frukt.»

            Det er neppe mye her som minner om spisesalen på Landeskogen tidlig på 1920-tallet, den gang Thomas Manns «Trolldomsfjellet» ble skrevet. Eller for å si det med doktor Ludvig Daae som hadde vært her noen år og syns Landeskogen var et trist sted: «Veggene i festsalen var malt i en farge som likner på avføring. Og det var ikke lov å røre klaveret for pasientene. Det var strengt på sanatoriet!» Det er Gretha Roel som har fortalt meg dette. Hun arbeidet her i HVPU-tida, men kjente Daae som distriktslege i sitt barndoms Ringsaker. Den veggfargen kan symbolisere klasseforskjellen til de kremfarvede gardiner i Thomas Mann-romanen. Eller vi kunne ha svitsja over til vår egen Knut Hamsun som skreiv romanen «Siste kapittel», utgitt året før Manns roman. De to var angivelig uvitende om hverandres parallellprosjekt. Hamsun skriver om sanatoriet Torahus, høyt oppe i ei dalside, som til tross for at den er skrevet etter at Landeskogen og Vensmoen ble bygd på statlig initiativ, ikke bærer preg av å være noe folkesanatorium med sitt rikholdige persongalleri av mer eller mindre velstående eksistenser.

For sjøl om rikfolk også fikk tub, så er det ingen tvil om at denne «hvite pest» først og fremst rammet arbeiderklassen og småkårsfolk. Det går tydelig fram av journalene fra Landeskogen. Jeg har tatt for meg to, en fra 1924 og en fra 1938, med inntak av h.h.v. 49 og 50 pasienter. De er påfallende like på to sentrale områder, nemlig aldersfordeling og klassebakgrunn. Begge har nesten 80 % av de innlagte i alderen 18 til 35 år. Eller for å holde oss til doktor Bjartveits kategori der han påviste høyst dødelighet, nemlig blant 20-åringene, så er andelen innlagte i de to års protokoller over 50 % for de mellom 20 og 29. Og når det gjelder klasse eller yrke, så fins det praktisk talt ingen fra de to utvalgene som er «finere folk», men i høyden i samfunnets mellomsjikt. I 1924 finner vi en lærer og en kontorist, en lærerskoleelev, en gravør og en gårdbruker. For 1938 fins det en som kaller seg agent, en barber, en kjøpmannsdatter, en handelsmanns hustru og to gårdbrukere. For øvrig er det fra begge år yrker som smeds hustru, såpefabrikkarbeiderske, sildefabrikkarbeider, veiarbeider, skogsarbeider, hushjelp, sjømanns enke, ekspeditrise, jordarbeider, tømmermann, tjenestejente, murer, fabrikksyerske, telefonistinne, hermetikkarbeiderske, osv. osv.

Også når vi ser på kjent smitteårsak, ser vi at det nær halvparten oppgir kjent smittekilde, som regel i egen familie, ofte ved at friske blir smittet av syke som sover på samme rom og ofte med dødsfall i familien. I årsberetningen for 1923 går det fram at 36,5 % av pasientene hadde søsken som var tbc-smittet. Trengselen var enorm og året 1924 var det med aller høyest søkertall i hele Landeskogens historie. Hele 778 søkte, mens 331 fikk avslag, dvs vel 40 %!  Av knappe opplysninger kan vi lese ut mang en fattig skjebne, som en murer fra Kristiansand som bodde i Tordenskjolds gates usleste strøk mot elva og hvis far og søster for lenge siden har dødd av tbc, og hvor fire barn er bortsatt og kun kone og ett barn er tilbake i huset. Eller vi møter maskinistens hustru fra Kopervik der mannen to ganger har vært innlagt på Landeskogen, søstera har dødd av tbc og hun sjøl har fem barn i alderen 12 til 2 år. «Patienten ønsker meget at komme hjem (…) Hun er bleven stadig slappere og døsigere.» Hun registres død samme år, i 1924. Eller telefonistinnen fra Skien som utskrives «bedret» etter fem måneder, men som ett år seinere, i 1925 har gjennomgått storoperasjon og det noteres: «Død efter operation (thoracoplastik)», meddelt fra hennes hjemlige lege.

Da er vi på sett og vis tilbake til starten, til de barske kirurgiske inngrep – og de barske legers regime.

«Nå må du omvende deg til Jesus!»

Rommet er kvitt og avlangt. (…) På golvet eit krus med blankt lokk av metall og våt sagmugg i botnen. Over senga ein liten reproduksjon på billig papir, den syner Kristus på krossen (…) På veggen ved senga grå feittete flekkar etter hovud som har halla seg inn mot den kvite kalken.

Flekkar frå mange kvinners hår, kvinner som ingen hugsar klårt lenger. Kvinner som har reist bort, til andre stader, andre rom.

Målfrid Synnøve Toft, født 1940 nær Haugesund, var en av de mange kvinnene som befolka Landeskogen etter at hun ble sendt dit 19 år gammel etter akutt utbrudd av en smitte fra barndommen under krigen.

-Jeg hosta og hosta og tok skjermbilde som viste et sår på den ene lunga. Doktor Bø sendte meg rett til Landeskogen og sa til mi mor: Det er ikke det verste at ho har fått det nå. For vi har så gode medisiner.

Målfrid fikk sprøyter med streptomycin, tre-fire over to ukers tid. Dosene var så kraftige at kroppen dirra i lang tid etterpå og mange ble syke og kvalme. Men to måneder seinere kunne hun reise hjem på besøk, smittefri. Deretter gikk hun på PAS i tre år, både før og etter utskrivelsen fra Landeskogen i 1960 – for øvrig som en av de aller siste pasientene som var der før sanatoriet ble nedlagt og omgjort til åndssvakehjem fra 1962.

19-årige Målfrid bodde på firemannsrom og opplevde det gode samholdet blant beboerne. Hun ble så god venninne med Helga Andersson, tobarnsmor på over de tretti, at hun fikk lov til å flytte inn på hennes rom. De spiste mange gode måltider i spisesalen der kjøkkenfolket laget den beste og sunneste mat med mye grønnsaker, fisk, komper og avkokt makrell med laurbærblad i laken. Med i gjengen var Harald. Han hadde Downs syndrom og «overvintra» da Landeskogen ble hjem for psykisk utviklingshemmede. Målfrid jobba som lærer og underviste de små barna som var med sine tuberkuløse foreldre på sanatoriet. Det var mange fritidstilbud; strikkemaskin, vevstue, sløydsal og bibliotek. Og så var det andakter. Men hun opplevde det ikke som et veldig kristelig sted.

Målfrid slapp den store operasjonen. Det gjorde ikke Egil Henry Johnsen. Han er født i 1928 i Tvedestrand. Han var i marinen i 1947. Det lå 40 karer på banjeren om bord i jageren «Arendal» og etter et tokt nordpå ble det fastslått smittefarlig tub i besetningen. 17 var smitta og marinelegen fikk skylda for å ha oversett en smittet gast. Egil dro til sjøs i handelsflåten og avtjente siden resttjenesten i marinen i Kristiansand i 1948. Da kom utbruddet og det ble konstatert tub i venstre lunge. Det bar rett på toget til Byglandsfjord og inn på 6- eller 8-mannsrom før permanent opphold på firemannsrom. De begynte behandling med såkalt blåsing. De borra to hull i sida; et for å lyse innvendig og ett for å brenne av nervetrådene til lunga slik at den kunne presses sammen.

Bildet: Egil Henry Johnsen (f. 1928) var innlagt på Landeskogen Sanatorium i halvannet år og ble utsatt for den såkalte storoperasjonen ved sentralsykehuset i Kristiansand i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

-Jeg kan ikke huske at de brukte bedøvelse. Jeg skreik ikke, men jeg sa nok «faen». Det var noe dr. Sand ble irritert på. Vi skulle ikke gi uttrykk for smerte. Han var en arrogant mann, veldig ovenfra og ned, i motsetning til et par andre svært hyggelige leger.

-Denne prosedyren fortsatte over noen uker. Lungesekken ble fylt med væske som følge av operasjonssårene og måtte tappes med tjukke kanyler. Det lukta vanvittig vondt og kvalmende. Siden ble jeg sendt til Kristiansand sykehus for storoperasjon av dr. Brodersen. Hadde jeg visst hvor stort inngrepet var, ville jeg ha rømt hjem. De reima meg fast og ga meg ei likegladsprøyte før de tok ut fire ribbein. Noen dager seinere tok de ut ytterligere tre ribbein. Det var dette som gjorde at mange ble skeive, men jeg fikk fysioterapi og fikk retta opp skulderbladet. Operasjonen skjedde uten narkose, kun steg for steg med lokalbedøvelse for hvert ribbein de fjerna. Jeg holdt sykepleieren i handa og måtte klemme når det var for vondt. Det lukta svidd, så kanskje de brant noe der inne. De brukte ei tang og kneip av beina. Verst var det inn mot brystbeinet. Da besvimte jeg av smerte.

-Det ryktes at en døde på toalettet etter en sånn operasjon. Den andre operasjonen min var så ille at intet norsk ord kan beskrive smerten. Dette var i 1950. Streptomycinen var da kjent internasjonalt, men ikke tilgjengelig i Norge. Jeg fikk først medisin som etterbehandling, sier Egil som lever i beste velgående, 93 år gammel. Men han hadde voldsomme traumer mange år etterpå med mareritt om operasjonene. Han fikk mange venner på Landeskogen, men så også mye sosial isolasjon, mye desperat festing, mange som fant seg kjærester og folk som hadde seg i kjelleren, det eneste sted hvor en kunne stikke seg vekk for en hyrdestund. Og ei jente som hadde blitt svikta av kjæresten drukna seg i svømmebassenget.

Dei ber henne ut. I eit langt hylster av tre. Vekta av ein kropp, eit trykk mot hendene til seks menn som ber. Forsiktig ut gjennom døra, den smale døra. Ute er kald sol. Det er klart, skarpt. (…) Dei ber henne ut, nedover tunet.

Når operasjonene ble utført ved Landeskogen skjedde det ved at det kom et team fra Rikshospitalet med dr. med. Efskind i spissen og opererte to, tre pasienter hver dag, kanskje over ei uke. Det er Tora Gautland som husker dette. For sjøl om hun ble fast ansatt først i 1962, var hun både født ved Landeskogen hvor mora hennes fikk jobb i 1930, og hadde en del vakter her som nyutdanna sykepleier i 1958. Hennes jobb var å reingjøre «operasjonssalen», som var et baderom, mens egne tilreisende operasjonssøstre bisto selve inngrepet.

            -Operasjonene var blodige greier. De begynte å skjære opp ved brystbeinet, som de sydde igjen etterpå, reine glidelåsen. Så satte de ei sperre inn mellom ribbeina for å åpne for saging og meisling slik at ribbeina kunne løsnes og noen ganger tas ut. Vi måtte vaske skinnende reint før neste operasjon. I teamet var også en anestesilege, Mollestad, fra Riksen. Men det var dr. Efskind som ledet det hele. Han var en kvass mann. Hvis han spurte etter et instrument eller en gjenstand mens han sto midt i operasjonen, og fikk noe annet enn han hadde bedt om, så kasta han det fra seg. Han hadde et voldsomt temperament. Men han var en dyktig kirurg. Jeg kan aldri huske at det ble gjort feil i operasjonene som foregikk i full narkose, forteller Tora Gautland.

            Dette er ramme for det også 12-årige Kåre Harry Johansen fra Åpta ved Farsund opplevde. Han ble operert av dr. Efskind. Men den han husker best var en fast ansatt reservelege ved Landeskogen som meddelte til pasientene at de skulle opereres. Det var det som skjedde en tidlig morgen i mai 1953 på badet. Kåre legger ikke fingrene imellom når han forteller dette i dag:

            -Han bare kom rett inn på badet, tok meg i aksla og sa: «Kom her, du skal opereres!» Så førte han meg inn på rommet og bladde opp i en bibel han hadde med seg: «Nå må du omvende deg til Jesus, for det er små muligheter for at du vil klare deg», sa han. Jeg kan ikke huske hva jeg svarte. Jeg var vel helt perpleks. Så kjørte han i meg ei sprøyte, ei likegladsprøyte, og geleida meg til operasjonssalen der teamet sto klare og venta. Jeg var den første av i alt seks de opererte den dagen, mener jeg å huske. Så fikk jeg naftakledet over ansiktet og våkna med ubeskrivelige smerter på rommet. Jeg lå med drenering gjennom en gummislange inn i både rygg og bryst. Etter noen dager kom legen til senga mi med en sykepleier. Han surra slangen fra ryggen rundt handa og røska den ut med et nøkk, mens pleieren la bomullsdotter på såret. Men lenge etter måtte de tappe væske fra ryggen etter operasjonen ved å stikke inn svære nåler. 

-Men da hadde jeg nekta å ha noe mer med den doktoren å gjøre. Han var rett ut sagt en satan, en gammel-Erik. Jeg kunne ha kløyvd skallen på den mannen, gjerne med en spade. Det kan du sitere meg på! Kan du fatte at noen kan opptre med en sånn uforstand? Jeg krevde en annen lege og fikk en anstendig erstatning i en kvinnelig lege som het Granaas, erindrer Kåre. Det høres svært sannsynlig ut, for dr. Gerd Granaas var siden konstituert overlege noe seinere, i 1959/60.

-De sier du kan dø av smerte. Jeg tror ikke det, men det er umulig å forklare hvor vondt jeg hadde etter operasjonen. De var så kjipe med smertestillende, de sa en kunne bli avhengig av morfin, og stort annet hadde de ikke som hadde noen effekt, sier Kåre Harry som opplevde at romkameraten, en ungdom, døde i senga ved siden av etter operasjonen. Det kan ha vært en av de siste som døde postoperativt etter storoperasjon i Norge.

Operasjonssåret rundt brystkassa var som ei rullepølse, sier Kåre som hadde fire måneder ved Landeskogen etter dette, dels i arbeid med å anlegge stier og bygge broer for turgåerne. Siden kom han hjem til Åpta og opplevde å bli nektet skolegang fordi læreren truet med å slutte hvis han begynte igjen i klassen. Han møtte frykten og også skammen som var forbundet med sykdommen. Ja, da han ble smitta av ei dame i grenda som hans familie stelte for mens hun var syk, men før hun hadde fått diagnosen tbc, fikk han siden høre av den samme dama at det ikke var fra henne smitten kom, men fra noen slektninger av Kåre i en annen by. Så sterkt satt skammen for å bli stempla som tuberkuløs så seint som det siste tiåret tub fortsatt var en folkesykdom. Og Kåre opplevde å bli isolert fra venner og skolekamerater, ja, ikke en gang få låne bøker og blader av venner pga deres frykt for smitte.

-Jeg fikk bare seks års skolegang. Derfor ble jeg hedning, sier Kåre med alvorsfylt humor. Men jeg fikk S i kristendom, bare se her! Han viser fram vitnesbyrdet fra den samme læreren som nekta guttungen mer skolegang.

-Han hadde uten tvil dårlig samvittighet da han skreiv ut den attesten i 1955, sier Kåre som har opplevd et liv som yrkesaktiv siden han flykta fra hjembygda og fikk seg viserguttjobb i Oslo og dro til sjøs som 16-åring. Etter mange år som uteseilende maskinassistent var han offshore materialmann i olja i 5-6 år etter på mirakuløst vis å ha kommet seg gjennom testen i klaustrofobitanken. For det er nettopp klaustrofobi han har slitt med som ettervirkning fra sanatoriet i alle år. Og den uroen og angsten har økt med alderen.

Det er ikke mange igjen som kan fortelle om smertene de som ble operert ble utsatt for. Men vår store gransker av sanatoriene og tub-historien, Dag Skogheim, har etterlatt seg et digert arkiv. Han var sjøl tuberkuløs under krigen, ble operert året etter Kåre og døde 87 år gammel rett før jul i fjor. Han har gjort mange titalls, kanskje hundre intervjuer med pasienter, pårørende og fagfolk. En av dem, Ola Jonassen fra Brønnøysund, måtte ta storoperasjonen i 1951. Han fikk spinalbedøvelse, men inngrepet var beinhardt: «Nå har dere bedøvd meg dårlig», tenkte han da de klippa av ribbeina. Det var rein tortur, sa Jonassen i intervjuet. Han hadde som Dag Skogheim vært på Vensmoen fra rett etter krigen. Vensmoen ble bare noen år etter Landeskogen omgjort til hjem for psykisk utviklingshemmede. Det var etter at tusener hadde dødd, uten behandling eller under behandling. Men etter at også tusener hadde reist hjem etter at de hadde begravd sine døde slektninger og venner.

Dei brenner klede bak uthuset. Ein raudrutete kjole, ein blå stakk, lange gulna strømper av ull,ei grå vadmålsjakke med sølvborder, skjoter, eit rosete tørkle.

Det er vanskeleg å få det til å brenne.

Den gang, i 1962, var tuberkulosesanatoriene blitt historie.

Og det er kanskje nettopp som det – sanatoriehistorie – at dette høyst spesielle kapitlet i vår nære fortid skal formidles for framtidige generasjoner her ved Landeskogen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s