«I begynnelsen var handlingen»

Rosa Luxemburg hylles som en av de store innen arbeiderbevegelsen. Til tross for at hun var kvinne blant mange taletrengte menn, var jøde og låghalt, så var hun verken feminist eller forkjemper for handikapp- eller jødesak, men opptatt av klasse. 100 år etter hennes død må vi for øvrig advare mot ikonisering.  rosaluxyung[1].jpg

Bildet: Den unge Rosa, født av jødiske foreldre i Polen i 1871, emigrerte via Sveits til Tyskland. I to tiår tok hun del i kampen innen sosialdemokratiet fram til sin død i 1919.

Der er Arbeidernes leksikon fra 1930-tallet som plasserer Rosa Luxemburg som «en av de betydeligste førere i den internasjonal arbeiderbevegelse i tiden umiddelbart før og under verdenskrigen, en av de mest fremstående teoretiske ledere for venstrefløien innenfor den 2. Internasjonale.» 100 år etter hennes død er det ny oppmerksomhet rundt hennes liv og virke verden rundt, og også i Norge med en ny biografi av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson som jeg ser fram til å lese. For vi trenger fornyet interesse og et kritisk blikk på den internasjonale arbeiderbevegelsens pionerer for å forstå dem i sin samtid.

Røde Rosa holdt sin siste store tale selveste nyttårsaften 1918 til kongressen i Berlin som dannet det kommunistiske partiet i Tyskland. Den avsluttet hun med sitt yndlingsutsagn: «Vårt motto er: I begynnelsen var handlingen.» Det er et sitat fra Goethes store diktverk Faust og betegner kanskje den aller viktigste egenskapen ved Rosa Luxemburg, nemlig hennes evne til å skape og anvende marxistisk teori på politisk handling. Hun sto i klassekampens tjeneste til siste åndedrett, og da hun ble pågrepet av Freikorps-soldater bare to uker etter kongressen, var det eneste hun tok med seg et eksemplar av Goethes Faust. 

Ingen forblir uberørt over å høre hvordan de to kommunistlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknect ble tatt av dage 15. januar 1919. Det skjedde rett etter at den revolusjonære oppstanden i Berlin var slått ned av den sosialdemokratiske regjeringa. Begge ble slått bevisstløse, Liebknecht ble skutt og kjørt på likhuset med beskjed om at identiteten var ukjent. Luxemburg ble knust skallen på med en geværkolbe, deretter skutt og dumpa i Landwehrkanalen – hvor hun først ble funnet fire måneder seinere.

Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!

Udåden var utført av frikorpsbøller som var forløperen for Hitlers SA, til regi fra innenriksministeren Gustav Noske fra det sosialdemokratiske partiet SPD. Regjeringa var desperat etter å gjenvinne kontroll etter fire års krig og to måneder med arbeiderrevolt i kaoset som rådde høsten 1918. Marinegastene gjorde opprør i Kiel 4. november. Den ene byen etter den andre ble overtatt av arbeider- og soldatråd i mesteparten av Nord-Tyskland. Novemberrevolusjonen tvang keiser Wilhelm II til å abdisere og nå kaptes sosialdemokratene i SPD – som prøvde å kvele revolten – og sosialister og kommunister i Spartakusforbundet, utbrytere fra SPD, om å proklamere henholdsvis den demokratiske og den sosialistiske republikken.  Grunnlaget for Tyskland som en rådskommunistisk republikk var lagt, men revolusjonen var dårlig ledet og i strid med seg sjøl. Kommunistpartiet KPD ble skapt midt i tumultene i Berlin på nyåret 1919. Bruddet kom etter år med uforsonlige motsetninger mellom venstreopposisjonen og SPD-lederne etter deres støtte til Tysklands krig i 1914.

Rosa Luxemburg hadde etter hvert blitt en nådeløs kritiker av det tyske sosialdemokratiets høyredreining, noe som til slutt skulle koste henne livet. I denne kampen sto Røde Rosa i forreste rekke, med en solid ballast av tunge teoretiske og praktiske bidrag gjennom to tiår. I polemikk mot SPD-ledelsens høyredreining skreiv hun både om massestreikens betydning for å mobilisere arbeiderne til kamp og alt i 1899 brosjyren “Sosialreform eller revolusjon”. SPD satt ved makta da krig endte i kaos og revolt og gjorde sin «plikt» i tråd med den autoritære preussiske militarismens verste tradisjoner. Så ingen kunne klandre kommunistene, som de to første årene av verdenskrigen fortsatt var medlemmer av SPD, for at de kalte sosialdemokratene for forrædere med slagordet Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!

Ikke feminist, men klassekjemper

Røde Rosa var en begavet intellektuell som befattet seg med tunge teoretisk emner som kapitalakkumulasjon i tradisjonen etter Marx. Hun studerte industriens utvikling i Polen, noe som førte fram til hennes doktorgrad i statsvitenskap ved universitetet i Zürich i 1898. Hun opptok seg med antimilitarisme som mottrekk til den imperialistiske krigføring og hun analyserte den tyske arbeiderklassens politikk under den 1. verdenskrig.

Det er noe befriende over dette vidsynte engasjementet, så fjernt fra vår tids trange og «identitære» innretning på mye av politikken. Røde Rosa kunne hatt alle gode grunner til å kjempe for særinteresser i form av «identitetskamper»; som jøde i ei tid da jødehatet for alvor ble tatt i bruk som politisk redskap, som funksjonshemmet fordi hun var låghalt eller som kvinne som sikkert kunne funnet hundre grunner for å engasjere seg i kvinnekamp, slik hennes venninne og kompanjong Klara Zetkin gjorde. Men hun valgte å ta ut all sin energi på å befrukte og forløse arbeiderklassens kamp, særlig gjennom massestreiken som vokste fram som industriarbeidernes viktigste våpen før og under verdenskrigen. Her har vi mye å lære av Røde Rosa i dag.

For det er aktiv deltakelse og grasrotorganisering som er hennes motto, noe særlig den svenske forfatteren Nina Björk har lagt vekt på i sin biografi Drömmen om det Röda (2016). «Ett levande demokratisk samhälle kräver aktiva, deltagende människor. Därfor är Rosa Luxemburg framförallt deltagandets tänkare, aktivismens forsvarare, demokratins teoretiker», skriver Nina Björk som også framhever klassespørsmålets forrang framfor andre undertrykkingsmekanismer i et kapitalistisk samfunn. Björk er som Luxemburg opptatt av de økonomiske vilkår og de forbindelser mellom den som eier kapital og den som arbeider for kapitalisten.  Kjønn, rase og seksuell legning, eller andre kjennetegn på felles identitet i vår tid kan ikke sidestilles med klasse som kategori. Dette viet Björk et helt foredrag til på konferansen som ble arrangert til ære for Asbjørn Wahls virke i Oslo i fjor høst:

«Jag är marxist av den enkla anledningen att jag tycker att marxismen har gett mig de bästa redskapen för att förstå den kapitalistiska värld vi lever i. Jag menar att den marxistiska teorin behövs för att vi ska kunna orientera oss, ha en riktning för vår kamp, veta var de verkliga motsättningarna i ett samhälle är placerade och bekämpa rätt motståndare.

När marxismen tonas ned i dagens vänsterrörelser menar jag att det har några olyckliga följder. Främst innebär det två saker. Nämligen 1) Att vi riskerar att bekämpa symptom istället för orsaker. När till exempel rasism växer sig stark ägnar vänstern sig åt att moraliskt fördöma dessa, vad man kallar, ”onda krafter” istället för att se till de bakomliggande ekonomiska orsakerna och den vanmakt människor känner inför omöjligheten att politiskt styra över ekonomin. Och 2) att vi riskerar att bli idealistiska, det vill säga att tro att det är föreställningar, normer, idéer och ideologier som styr samhällsutvecklingen och inte själva produktionssättet. För att tala marxistiska: vänstern reagerar på överbyggnaden och inte på basen. Därmed blir vänstern mindre systemkritisk och mer liberal.»

Dette lyder klokt og Luxemburg’sk i mine ører.

Lenin eller Luxemburg, eller Lenin og Luxemburg?

Etter den russiske revolusjon i 1917 viste Rosa Luxemburg seg som en frisjel som rettet skarp kritikk mot det hun oppfattet som udemokratiske tilbøyeligheter fra revolusjonslederne Lenin og Trotskij. Dette rettet seg særlig mot en spesifikk hending, nemlig oppløsninga av den lovgivende forsamlinga, uten å erstatte det med et nytt folkevalgt organ. Kritikken om partimodellen og anvendelsen av den demokratiske sentralismens prinsipp var imidlertid gjenstand for debatt helt tilbake til 1904. Men det var ikke bare Røde Rosa som var kritisk til Lenin, det gjaldt framtredende folk som Akselrod, Plekhanov og Trotskij. En annen uenighet gikk omkring spørsmålet om bøndene (i 1907) der Trotskij og Rosa mente Lenin var for optimistisk i sin tro på at småbøndene ville støtte arbeiderklassens kamp. En tredje, og kanskje viktigste uenighet gikk på analysen av krig i imperialismens epoke, relatert til den verdenskrigen som raste, og rettferdigheten av og muligheten for å føre nasjonal krig. I den såkalte Junius-brosjyren (1916) heter det: «I epoken av uhemmet imperialisme fins det ikke lenger nasjonale kriger. Nasjonale interesser tjener bare som et instrument til bedrag for å sørge for at massene av arbeidende folk stiller til tjeneste for deres dødsfiende, imperialismen…»

Dette lyder som velkjente trotskistiske toner, men de er luxemburgistiske. Junius var Røde Rosa som brukte pseudonym for å skjule seg for den tyske militæretterretninga. Lenin svarer i en lang polemikk mot denne Junius som han trolig ikke vet hvem er, og omtaler som «han». Han siterer fra annet sted i det omfattende skriftet der det heter «There can be no more national wars» (Lenins pamflett er ikke oversatt til norsk) og plukker fra hverandre Junius’ argumenter og holder fram bolsjevikpartiets parole om at det er rett av arbeiderklassen å forsvare fedrelandet. «Ved å si at klassekampen er det beste middel til forsvar mot invasjon, tillemper Junius marxistisk dialektikk bare halvveis…», skriver Lenin og viser til sin viktigste metodiske tommelfingerregel: «Den konkrete analyse av hver spesifikke historiske situasjon.»  (Lenin: The Junius Pamphlet, 1916)

Med andre ord; det pågikk en livlig og opplyst debatt, skarp, men handlingsorientert, i alle de år Lenin og Luxemburg virket. De hadde sine uenigheter, og i den samme brosjyren påpeker Lenin det som trolig var Rosas største feil, med de alvorligste strategiske konsekvenser. Det går tilbake til spørsmålet om partimodell, der Rosa stolte på kraften i streikebevegelsens spontanitet og arbeiderklassens evne til egenorganisering. Lenin påpeker mangelen på en illegal organisasjon som kan peke ut veien for revolusjonen og utdanne massene i en slik ånd, noe han mener er en grunnleggende svakhet ved det tyske venstre. Og dette er vel å merke mer enn to år før Novemberrevolusjonen brøt ut og bokstavelig talt avdekket disse dødelige svakhetene i revolusjonsledelsen.

Den samtidige Paul Frölich har påpekt dette tydelig i sin Rosa-biografi (1940) når han skriver at «Luxemburg undervurderte kraften i organisasjonen (…) Hun stolte alt for blindt på trykket fra de revolusjonære masser for å korrigere partiets politikk. (Altså:) Ikke Luxemburg eller Lenin, men Luxemburg og Lenin.»

rosa.JPG

Bildet: Avisa Klassekampens to bokstøtter – de utmerka kommunistiske teoretikerne med tonnevis av erfaring med organisering av streiker, Antonio Gramsci og Rosa Luxemburg.

Barbari eller sosialisme – og ikoniseringas snubletråder

Ved 100-årsdagen for Røde Rosas død er det verdt å stoppe ved ironien i at hun og den noe yngre kommunisten Antonio Gramsci (1891-1937) blir holdt fram som revolusjonære ikoner – og bokstøtter – mens de gamle helter fra Lenin til Mao er demonisert av akademia og kommetariatet på deres vei til det historiske skafottet siden “historiens slutt” sånn omkring 1989. Slike ikoner kan man holde seg med når deres hender ikke er tilsølt med det blodet som enhver revolusjonsleder med statsmakt nødvendigvis vil bli sittende igjen med. Både Luxemburg og Gramsci er viktige teoretikere, men de skiller seg ikke kvalitativt i så måte fra andre fremragende marxister som løp lina ut som parti- eller statsledere.

I avisa som holder seg med de to bokstøtteheltene, Klassekampen, leser vi i intervju med den ene av biografi-forfatterne, Ellen Engelstad (15.01.), at «Rosa Luxemburg på mange måter forutså utviklingen i Sovjetunionen utover på 1920-tallet» fordi hun fryktet «at landet fikk et livløst og byråkratisk regime». Engelstad har dekning for at Rosa påpekte slike svakheter året etter bolsjevikrevolusjonen. Men så hun trår hardere til: «Det er alltid vanskelig å spekulere på den måten, men dersom den tyske revolusjonen i 1918 var blitt vellykket, er det en viss sannsynlighet for at den russiske revolusjon hadde fått en mer demokratisk utvikling.»

Jo, sant nok, spekulasjon er vanskelig. Prediksjon, derimot, kan ha noe for seg, som da Lenin skreiv at det var en allmenn sannhet «at det var lett for Russland å starte den sosialistiske revolusjonen i den særegne og historisk enestående situasjonen i 1917, men at det vil bli vanskeligere for Russland enn de andre europeiske landa å fortsette revolusjonen og fullføre den.» Lenin, som skreiv dette samme år som Rosa døde (i «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom, bind 12, Oktober forlag, 1976) var smertelig klar over hvilke vansker de sto overfor. Eller som historikeren Eric Hobsbawm skriver der han ser på overgangen fra borgerlig til sosialistisk revolusjon i The Age of Extremes(1994): «… i 1917 var det like klart for ham (Lenin) som for alle andre russiske og ikke-russiske marxister at betingelsene for en sosialistisk revolusjon ganske enkelt ikke var til stede i Russland.» (s. 58)

Russland hadde en bondebefolkning på vel 80 % og var totalt underutviklet som industriland. Revolusjonen måtte spre seg til andre land.  Lenin og alle andre rundt ham håpte og trodde kanskje til og med en kort periode i 1918 at det skulle være mulig i krigsavslutningas ville kaos. Folkeflertallet i Tyskland håpte at freden enten skulle komme fra det bolsjevikiske Russland eller fra en egen tysk revolusjon i det siste krigsåret, i henhold til de sensurerte brevene fra soldatene ved fronten 1917/18. Tyskland hadde aldri vært nærmere en vellykket revolusjon siden 1848, men likevel klarte ikke lederne å lede. Så å si at «dersom den tyske revolusjonen i 1918 var blitt vellykket», blir i denne sammenheng meningsløst. Det er ikke en gang kontrafaktisk, for fakta sto klart for Luxemburg og Liebknecht da de ble fanget; revolusjonen var knust og i sannhetens øyeblikk skjønte de ganske visst at de hadde undervurdert barbariet og styrken i den tyske militarismen. Det skulle mer til en spontane massestreiker for å gjøre revolusjon i verdens mektigste industrinasjon.

Klassekampens journalist bak det nevnte intervjuet gjør en hyperkobling og bruker Røde Rosas kjente utsagn om «sosialisme eller barbari» til å stille spørsmålet om det var sosialismen som endte i barbari, «for eksempel i Sovjetunionen under Josef Stalin». Jo, det var definitivt barbarisk, men det fins tynt grunnlag for å si at Røde Rosa «forutså» det. Problemet med utsagnet om barbariet var at det var brukt av opphavsmannen Karl Kautsky om Romerrikets forfall, og ikke verken om tysk kapitalisme eller russisk sosialisme. Sånn kan man ledes på ville veier når det er om å gjøre å sette heltene på en pidestall. Det ender ofte med knall og fall.

Revolusjon – «under slike satans tilhøve»

I den samme artikkelen hvor hennes kritikk – til dels svært innsiktsfull – av manglende demokrati er hentet fra (Den russiske revolusjonen, 1918) og hvor hun påstår at Lenin og Trotskij – som Kautsky – «stiller diktaturet i motsetning til demokratiet», forklarer Røde Rosa vilkårene for den revolusjonen som hun alt i alt satte så høyt: «Alt som hender i Russland er forståeleg, og står for ei uunngåeleg rad årsaker og verknader, der startpunktet var fallet til det tyske proletariatet og sluttpunktet den tyske imperialismen sin okkupasjon av Russland. Det ville vere å krevje overmenneskelege saker av Lenin og kameratane hans om ein under slike tilhøve skulle vere i stand til å skipe det finaste demokratiet, det finaste proletariske diktaturet og ein blomstrande sosialistisk økonomi. Med målmedvite revolusjonær strid og monalege lojalitet til den internasjonale sosialismen har dei gjort alt ein kan forvente under slike satans tilhøve. Faren dukkar fyrst opp når dei vil lage eit heilt teoretisk system som er basert på hendingane under slike tilhøve, og tilrå metodane til eit samla internasjonalt proletariat.» (Radikal Portal 11.04.18), https://radikalportal.no/2018/04/11/den-russiske-revolusjonen/)

Alle revolusjonære marxister bør lese Røde Rosas mangslungne teoretiske livsverk, noe jeg er sikker på at ei bok som den fra Engelstad og Kristjansson vil bidra til interessen for. Vi som definerer oss som motstandere av kapitalismen må styrke fundamentet for en ny klassekamporientert politikk, og vite hvilke ikoner vi vil holde oss med – og hvilken tradisjonen disse tilhører. For kampen om Røde Rosas ettermæle er ikke over.

Det vitner den tyske avisa “Die Zeit” (10. januar) om, ved kommentator Christoph Dieckmann som avslutter en større artikkel med påstanden om at kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht “var sosialdemokrater til siste dage i deres liv”. Er det et forsøk på å si at de er de eneste sanne sosialdemokrater som kan oppdrives i Tyskland? Sosialdemokratiet har nærmest ligger på sotteseng siden sist valg etter å ha gjennomført de forhatte Hartz-reformene og har visket ut ethvert særtrekk som parti etter år i storkoalisjon med de konservative? 100 år etter at SPD tok livet av sin egen venstreopposisjon, er de i ferd med å ta livet av seg sjøl. Og om ytterligere hundre år er allting glemt – om ikke vi sørger for å vedlikeholde den kollektive hukommelsen.

 

 

En kommentar om “«I begynnelsen var handlingen»

  1. Tilbaketråkk: «I begynnelsen var handlingen» | steigan.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s