Vasallstaten: Ei uke som avslørte norsk lydhørhet overfor USAs og Natos krigsrop

Viljeløs aksept for folkerettsstridig bombing i Syria ble forsterket av nyheten sist uke om Norges støtte til kampen for regimeskifte i landet. Gassangrep i Gouta var trolig en bløff, noe flere enn Robert Fisk har avslørt. Og så kom spionsaken på toppen av hele dette krigsforberedende spillet. «USA betrakter oss som ei vasallregjering», sa Einar Gerhardsen i en liknende situasjon for 58 år siden.syrian-civil-war-getty.jpg

Bildet: Cornelis Vreesvijk sang «Rapport från en bombat by». Robert Fisk skreiv en.

Mange har fått med seg at den britiske journalisten Robert Fisk har besøkt Douma, byen utenfor Damaskus der det påståtte angrepet med gass skal ha funnet sted som ga statslederne Trump, Macron og May påskudd for å bombe utpekte mål i Syria 14. april. Det er dette som er begrunnelsen også for at både regjeringa Solberg og Arbeiderpartiets ledelse har støttet bomberaidet.

I dagene etter angrepet ble det skrevet og sagt en masse om hvor viktig det var at norske myndigheter sa at man «hadde forståelse for» bombeaksjonen. Dette til forskjell fra å si at man «støttet» den. Dette blir en rein akademisk øvelse som forsøker å dikte opp at det lå en reservasjon fra norsk side mot det fransk-britisk-amerikanske toktet. Men i praksis har man akseptert begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet fra troikaen, uten å tørre å stille spørsmål ved det som mest sannsynlig var en bløff av et påskudd for bombinga.

Ikkje gass!

Det berømte utsagnet «Ikkje gass!» skriver seg fra Venstres stortingsrepresentant Bent Røiseland som i 1967 ble spurt om han kunne godta alle bestialske stridsmidler USA brukte i Vietnamkrigen, en krig Røiseland var for. Grensa gikk ved gass, slik også Vestens ledere, noen av dem, bestemte seg for at den gjorde i krigen i Syria i august 2013. Da lå britiske krigsskip klare i Middelhavet i påvente av et vedtak i parlamentet i London som aldri kom, og som president Obama var avhengig av for å sende US Air Force på vingene, slik planen var. Grensa, den røde streken, gikk ved gass, slik den også gjorde nå etter det påståtte hendelsen som resulterte i henimot 40 døde i Douma 7. april. Spørsmålet flere stiller seg: Var det gass? Eller var det «ikkje gass»?

Og så kommer den neste diskusjonen, den om grensa egentlig går ved gassbruk, eller om det som det meste annet i krig handler om hvem det er som bruker omstridte våpen. USAs bruk av napalm og det kjemiske stridsmidlet Orange Agent er velkjent. Det sistnevnte kan ha tatt livet av en halv million vietnamesere, men langtidsvirkningene gjør at ytterligere 650.000 lider av kroniske og dels livstruende skader fra Orange Agent. Fra nyere tid kjenner vi Saddam Hussein-regimets massakre med gass på 5.000 kurdere i Halabja i 1988, den gang Saddam var alliert med USA i krigen mot Iran. Da var ingen rød strek synlig i Vestens regjeringskontorer. Paradokset med «gassgrensa» i Syriakrigen er at gass bare utgjør en brøkdel av krigens ofre, som totalt trolig løper opp i flere hundretusen drepte. Og etter at Syria ga fra seg det som ble antatt å være landets hele arsenal av kjemiske våpen, under FN-kontroll og under oppsyn av USA og Russland etter gassepisoden i Ghouta i 2013, står Russland som garantist for at de syriske militære styrkene er «gassfrie».

Og ingen gass i Douma?

Robert Fisk er den første vestlige journalist  som kom seg til Douma og snakket med folk der, deriblant en erfaren lege ved et sykehus som behandlet ofre for hva som i et videoklipp ble framstilt som et kjemisk angrep. Påstanden var at det syriske regimet sto bak dette, noe som ble brukt som «bevis» for å iverksette bomberaidet til den vestlige troikaen. Doktoren sier til Fisk at videoen var ekte, men at den ikke viser resultatet av et angrep med kjemiske våpen, men av mennesker som led av hypoksi, mangel på oksygen, som følge av konvensjonelle bombeangrep fra regjeringsstyrker, kombinert med vind som dreiv støvet gjennom gatene og ned i kjellerne der folk bor og oppholder seg i krigssonen Douma.

Robert Fisk er en av de vestlige journalister som har lengst erfaring som reporter i Midt-Østen. Etter besøket i Douma la han ut denne rapporten: https://www.independent.co.uk/voices/syria-chemical-attack-gas-douma-robert-fisk-ghouta-damascus-a8307726.html

Fisk-rapporten er oversatt til norsk her: https://steigan.no/2018/04/letingen-etter-sannheten-i-douma/

Også en annen vestlig journalist, Pearson Sharp, har vært på åstedet og rapportert til det konservative tv-selskapet One America:

Hvite hjelmer og diskrediteringskampanjen

Robert Fisks doktorvitne beretter om en «White Helmet» som ropte «gass!» og panikken som bredde seg. Fisk omtaler seinere De hvite hjelmene, White Helmets – de medisinske førstehjelperne som allerede er legendariske i Vesten, men med enkelte interessante ting i deres bakgrunn. De er delvis finansiert av det britiske utenriksdepartementet. Fisk skriver: Selvfølgelig må vi høre deres side av historien, men det skjer ikke her: en kvinne fortalte oss at alle medlemmene av White Helmets i Douma evakuerte sitt hovedkvarter og valgte å ta de regjeringsorganiserte og russisk-beskyttede bussene til opprørsprovinsen Idlib sammen med de væpnede gruppene da den endelige våpenhvilen ble avtalt. Siden har en talsperson for US State Department sagt at USA er veldig takknemlig for alt det arbeidet White Helmets fortsetter å gjøre på vegne av USA og koalisjonsstyrkene.

Dette er den «positive» sida av propagandaen, den som framstiller alle som kjemper mot Assad-regimet som «de gode». Det faller inn i mønsteret av det som har vært motivasjonen for å sende norske styrker for å trene og bistå militsgrupper som angivelig skal slåss mot IS, men som har regimeskifte øverst på sin dagsorden, slik Klassekampen har avslørt i en rekke artikler den siste uka.

Men den negative propagandaen er vel så viktig å forstå effekten av. For når noen, i dette tilfellet Robert Fisk, forteller en historie som ikke passer med det vestlige bildet av tingenes tilstand, så møtes budbringeren av forsøk på delegitimering. En annen britisk journalist, nesten like vel bevandret i å rapportere fra Midt-Østen som Fisk, er Patrick Cockburn. Han er forfatter av det omfattende bokverket The Rise of Islamic State: ISIS and the New Sunny Revolution. I en artikkel publisert i forrige uke skriver han om en løgnhistorie som legitimerte en annen bombeaksjon, under Golfkrigen i 1991.

https://www.counterpunch.org/2018/04/23/in-middle-east-wars-it-pays-to-be-skeptical/

Cockburn besøkte en utbombet fabrikk som angivelig produserte biologiske våpen, men som viste seg å være en barnemat- og melkepulverfabrikk. CNN-reporter Peter Arnett var også med på turen, og ga en forsiktig framstilling av denne «feilbombinga» i en tv-sending. For dette ble Arnett framstilt som en lakei for den irakske regjeringa, skriver Cockburn, og siterer pressetalsmann Marlin Fitzwater fra Det hvite hus den gang: «Dette er ikke et spørsmål om å slå ned på media».

“It’s a case of correcting a public disclosure that is erroneous, that is false, that hurts our government, and that plays into the hands of Saddam Hussein.” Slik «korrigeres» en presserapport som er feil, som er falsk og som spiller rett i hendene på den som skal demoniseres. Er det kjente toner fra propagandakrigen om Syria?

Cockburns poeng er at det tar uendelig lang tid før sannheten kommer på bordet, i dette tilfellet to år seinere i en kongressrapport fra 1993 som erkjente at feilbombing hadde skjedd. Og dette er lærdommen vi står overfor også i bombeanslaget 14. april: Ingen bevis foreligger, kun antakelser brukes som påskudd for angrepet. Her gjelder mottoet: bomb først, så kan andre undersøke siden (og finne sannheten om de gidder).

Solberg-regjeringas feighet

En rekke juridiske eksperter har lagt fram solid argumentasjon for at troikaens bombeangrep var et brudd på folkeretten. Professorene Malcolm Langford og Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo var tidlig ute med å slå fast at FN-pakten ikke gir hjemmel til angrepet. Det rettslige grunnlaget for aksjonen var ikke nevnt i pressemeldinga der utenriksminister Eriksen Søreide sier at hun «forstår» bakgrunnen for angrepet. NRKs Politisk kvarter prøvde i forrige uke å få regjeringa til å svare på kritikken fra de to professorene, men lyktes bare i å taue inn Unge Høyres leder! Dagen etter fikk de tak i Mikhael Tetzschner, første nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen som kom med en relativt hjemmestrikket begrunnelse om «nødrett» for å forhindre at «Assad-regimet på nytt skulle bruke kjemiske våpen mot sin egen sivilbefolkning». Han skøyt seg riktig nok inn under en liknende begrunnelse som den president Macron brukte, uten at det blir noe mer folkerettslig av den grunn.

«Hva ville Gerhardsen sagt?»: Vasallstatens renessanse

Nærmere kom ikke media statsminister Solbergs eller hennes regjerings begrunnelse for å støtte angrepet. Hun og hennes regjeringspartnere har aktivt unngått å svare, og slik legitimerer de en undergraving av de folkerettslige prinsipper som nå smuldrer opp foran våre øyne. At Arbeiderpartiet heller ikke protesterer på dette, er vel ikke egnet til å overraske noen. Jonas Gahr Støre, på besøk i Paris under bombehelga, sa til NRK Dagsrevyen at han «forsto» angrepet, og på oppfølgingsspørsmålet om det betød at han støttet bombinga, sa han liksågodt «ja», uten tilsynelatende å bry seg om diplomatiske nyanser mellom «forstå» og «støtte».

Mimir Kristjanssons nye bok om Arbeiderpartiets landsfader bærer  tittelen «Hva ville Gerhardsen gjort?». Bokutgivelsen faller sammen med spionsaken som nå ryster Norge og som bidrar med en stor bit i puslespillet om det norske bidraget til en ny kald krig.  Etterretningsskandalen etterlater norske myndigheter i «larmende taushet», som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten. Utenriksministeren er like taus her som i Syria-saken. En ting er at Frode Bergs oppdrag betegnes som lite profesjonelt og amatørmessig. Verre er at det mest sannsynlig er ledd i en operasjon der «den egentlige oppdragsgiveren (kan) sitte en annen vestlig hovedstad enn Oslo», for å sitere Stanghelle.

Vi må trolig tilbake til U2-affæren i 1960 for å finne paralleller mellom både like høyt spenningsnivå og norsk-russiske gnisninger på samme tid. USA hadde fått regjeringa Gerhardsens godkjenning til å benytte Bodø som framskutt base for amerikansk etterretning. U2-flyvere krenket sovjetisk luftrom gang på gang og en U2-flyger ble til slutt skutt ned og tatt som fange. Det var da statsminister Gerhardsen, slik Dagbladets John Arne Markussen skriver i dag (24.04.) uttalte om USA, antakelig fordi han ikke hadde oversikt om hva som foregikk,  at «de betrakter oss som ei vasallregjering».

– Vi er med i stormaktsspill

Den siste halvannen uke har vært en sammenhengende framvisning av atferden til ei underkastende norsk regjering, fra bombestøtte og regimeskiftelinja i Syria til spionflausa.

Det er en illustrasjon på det oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høgskole sa til Klassekampen 17. april. Han var kritisk til Syria-oppdraget da det ble lansert for to år siden, og har nå fått en bekreftelse på hvilken risiko det innebar. Heier kaller Norges og Vestens krigføring mot IS «et skalkeskjul for noe som er mye større».

-Vi er med i stormaktsspill og i kampen om den regionale maktbalansen mellom sjia- og sunnidominans i området, sier Heier som mener Norges Syria-oppdrag trer inn i et mønster der militære og politiske ledere «tar feil gang etter gang». Og dette har igjen en bakenforliggende årsak, nemlig at «avhengigheten til USA er mye større enn den har vært tidligere fordi Norge ikke lenger har en nasjonalt selvstendig forsvarsevne.»

-Da øker lydhørheten og avhengigheten til amerikanske interesser og ressurser. Krigen i Syria blir et springbrett for tilgang til amerikanske beslutningstakere som vi trenger om det skulle bli krise med Russland, sa Heier for ei uke siden.

Nå er kanskje krisa med Russland her – og vasallstaten står avkledd i all sin avhengighet.

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s