Den ukjente megamassakren: 80 år siden voldtekten på Nanjing

Den 13. desember 1937 startet en av historiens verste massakrer da japanske styrker inntok Nanjing, den gang Kinas hovedstad, og begikk et masseslakt av sivile og voldtok titusener av kvinner. Trolig oversteg drapstallene fra Nanjing antallet som ble drept av USAs atombomber i Nagasaki og Hiroshima åtte år seinere.

  Q0YoVhL.jpgBildet: Et av utallige bilder fra massakren i Nanjing, det ene mer hjerteskjærende enn det andre. Det fins fotografier i fleng av kinesere som blir halshogd, av massegraver, av skyting bakfra på kloss hold og utstilling av avhogde hoder. Mest brutale er bildene av voldtatte, bukoppskjærte kvinner og lemlesta barn.

«Voldtekten på Nanjing» er den kalt og er fortsatt en diplomatisk verkebyll 80 år etter at det skjedde. Kineserne hevder at inntil 300.000 kan ha blitt drept, mens enkelte japanske nasjonalister og fornektende historiske revisjonister påstår at massakren aldri fant sted. De fleste japanske kilder peker likevel mot en udåd av så massive dimensjoner at det er vanskelig å finne sammenliknbare episoder av overlagt vold og bevisst ondskap i moderne historie. 

For halvannen uke siden satt vi på et lite tehus med kun ett bord og to benker i de gamle, smale gatene, hutongene, bak Den forbudte byen i Beijing. To unge kinesere har invitert på dyrebar te. Han er midt i 20-åra, ferdig utdannet lege, hun er kusina hans og noen år eldre, jobber i resepsjonen på et hotell og sjekker app’en for oversatte ord til engelsk i ett sett. Fins det rasisme i Kina, spør jeg. Rasisme? Hm. App-sjekk. Å ja: Diskriminering!

Rasisme er stikkordet til Nanjing-massakren. Jeg spør om de har hørt om den. Ja, den kjenner de godt. Det ble drept et par hundre tusen av japanerne i 1939. Det er 80 år siden om noen dager, sa lege-fetteren. Her holder de orden på sitt eget lands blodige historie. Det inkluderer også hungersnøden og de millioner av døde som følge av Maos ville eksperimenter under «Det store spranget» på slutten av 1950-tallet, ifølge våre tedrikkende venner i hutongen.

Den kinesisk-japanske krigens råskap

Den er blitt kalt den andre kinesisk-japanske krigen, den som varte fra 1937 og helt til Japans kapitulasjon i 1945. Den første var den  i 1894-95 der japanerne under den hellige keiseren for alvor begynte å vise regional erobringsvilje. Det fortsatte med den japansk-russiske krigen tiåret etter, med japansk kontroll over både Korea og Mandsjuria, de tre nordligste kinesiske provinsene som følge. Gnisninger pågikk mellom kinesiske og japanske tropper nord for Beijing tidlig på 1930-tallet, parallelt med borgerkrigen mellom kommunistene og den kinesiske nasjonalisthæren under ledelse av Jiang Jieshi, eller Chang Kai-shek som han het i forrige århundre. Sommeren 1937 ble Beijing erobret av japanerne. Byen var ikke hovedstaden den gang, det var derimot Nanjing. Men symbolsk var Beijing av stor betydning, noe som bidro til styrking av en enhetsfront mellom de internt stridende parter. Denne samlingen til felles sak mot inntrengeren Japan kom også i stand under sterkt påtrykk fra Moskva under Stalins vaktsomme blikk for den japanske fare. Det var en strek i regninga for den keiserlige japanske hæren som trodde de sto overfor en splittet nasjon som lett skulle la seg underkue.

Dermed var den andre kinesisk-japanske krigen i gang, en krig som skulle bli blant de aller mest brutale og nådeløse mellom de seinere aksemaktene og deres fiender. Anslagene over tapte kinesiske liv, sivile og stridende, i denne åtte år lange krigen varierer fra 20 til 35 millioner. Og grusomhetene som særlig kom i fokus gjennom gransking av Nanjing-massakren etter krigen, hadde sine paralleller på mange fronter. Enkelte framstillinger av Nanjing-massakren fra nyere tid har blitt anklaget for å blande sammen fotografier fra andre frontavsnitt. Det gjelder bl.a. den internasjonale bestselgeren til amerikanske Iris Chang, The Rape of Nanking fra 1997. Boka har et rikholdig utvalg av bilder, brutale hinsides enhver forestilling om hvor jævli soldater kan oppføre seg mot sivile. Og nettopp dette fotomaterialet har, sammen med ugjendrivelige vitneutsagn fra både japanske soldater og vestlige misjonærer har vært avgjørende for å slå fast at de aller verste overgrep som forekom under hele «den lange verdenskrigen» skjedde i Nanjing. Ja, til og med en nazistisk tysk forretningsmann ved navn John Rabe trådte fram som en barmhjertig samaritan. Han var opprørt over det han så, fikk opprettet en sivil sikkerhetssone og forsøkte enda til å informerte Hitler om japanernes eksesser. Han gikk personlig i mellom og prøvde å stoppe voldtekter som skjedde på åpen gate. Også andre, som den amerikanske legen Robert Wilson, fikk grusomhetene innpå livet ved universitetssykehuset. Et annet sykehus i byen ble omgjort til forsøkslaboratorium der japanerne helt fram til 1945 hver uke ofret kinesiske liv etter å ha utsatt dem for dødelige gasser og giftinjeksjoner.

Strid om antall, varighet og ekthet

Allerede i 1946 ble massakren behandlet av Det internasjonale tribunalet for det Fjerne Østen som fastslo at mer enn 200.000 hadde blitt drept og minst 20.000 voldtatt. General Matsui Iwane som hadde iverksatt ordren om å ødelegge Nanjing i 1937, samt generalløytnant Tani Hisao som personlig hadde deltatt i henrettelser og voldtekt, ble dømt til døden for krigsforbytelser av tribunalet og hengt i 1948. Men den offentlige debatten i Japan lot vente på seg, også etter at de første vitneutsagn begynte å komme fram midt på 1950-tallet.

Striden om antall drepte har stått siden da. Kinesiske tall er manifestert ved minnesmerket i Nanjing der det står 300.000 ofre innhogd i stein. Det er selvfølgelig et anslag, og særlig fra japansk hold har det blitt kritisert som et utslag av propaganda. Internasjonale kilder opererer med tall på «anslag fra 100 – 300.000» (Encyclopædia Britannica), og sjøl om enkelte japanske historikere har villet redusere tallet til et sted mellom 20 og 40.000, så er det kun et fåtall nasjonalister og historiske revisjonister som har påstått at hele massakren er oppspinn og aldri fant sted. Vanskelighetene med å anslå tall på så uoversiktlige hendelser som dette er knyttet til hvor stor område som omfattes av massakren. Noen har villet avgrense det til noen få kvadratkilometer i Nanjings indre by, mens andre har utvidet det til «stor-Nanjing». Et annet stridsspørsmål har vært varigheten av massakren. Den vanligste avgrensningen er seks uker fra datoen 13. desember 1937 da nedslaktingen startet. Nok en strid har stått om hvor mange reelt sivile som ble slaktet ned, i og med at den kinesiske nasjonalisthæren var i full oppløsning og soldater i titusentall kvittet seg med våpen og uniformer for å unngå å overgi seg som krigsfanger.

Men det som framfor noe har slått beina under forsøkene på å trylle bort massakren, var vitneutsagnene fra vestlige observatører på åstedet. En ting er at det kom fram groteske historier i japansk presse om soldater som arrangerte konkurranser i hvem som kunne halshogge flest kinesere. Det var en «førstemann til 100»- nedslakting som viste noe av den triumfalisme og rasisme som var drivkraft i galskapen som utspant seg i løpet av få dager i Nanjing.  Praktiske problemer med å grave store nok massegraver for de døde avfødte stor morderisk oppfinnsomhet. De som prøvde å ta seg over Yangtse-elva som bukter seg rundt byen ble skutt og elva ble i det hele tatt gravplass for utallige drepte. «De dødsdømte ble kommandert ned til Yangzielvas bredd og stilt opp på rekke. Skuddsalvene varte i flere timer, og mens natten senket seg over byen, ble elvevannet rødt», skriver Thorbjørn Færøvik i boka Midtens rike.  Det er basert på et intervju med den kinesiske professor Rong Weimu som hevder at det bare i en enkelt akt ble henrettet 57.000 mennesker under massakren.

Fornektelsen – og stillheten etterpå

Først på 1980-tallet begynte debatten i Japan omsider å ta for seg Nanjing-massakren. Det var delvis drevet fram av de gjenopprettede diplomatiske forbindelser mellom Beijing og Tokyo i 1972. Her var det mye som skulle ryddes vekk fra ping-pong-bordet før spillet kunne starte. I Vesten ble dette mørke kapitlet for alvor lyssatt først da den nevnte boka til Iris Chang kom ut i 1997. Det er  kanskje symptomatisk for den stillheten som rådde at da boka Folkemordenes svarte bok, redigert av Bernt Hagtvet, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen kom ut i 2008, så var ikke Nanjing omtalt som eget kapittel, til tross for at massakren nevnes innledningsvis som en kjent udåd av dimensjoner.

Først i andreutgaven fra 2014 kom det med et kapittel om Nanjing. Det er til gjengjeld en svært innsiktsfullt og oversiktlig artikkel, sett fra japansk perspektiv av norske Kaja Sinead Selvik. Hun peker på en ukjent dimensjon ved det japanske felttoget ved å vise til at etter Nanjing-massakren gikk invasjonen i Kina fra å være definert som en «situasjon» til å bli omtalt som «hellig krig», hakko ichiu. «Begrepet hellig krig ble for aller første gang nevnt i oktober 1937» og ble inkorporert i  den japanske ideologien i etterkant. «Eteableringen av en ny orden i Øst-Asia er helt og holdent i samsvar med den ånden som vår nasjon ble grunnlagt i», siter Selvik og slår fast at den japanske ekspansjonen ikke bare «var tillatt, men gudspålagt ifølge dette tankesettet.» Ekstreme elementer leste hakko ichiu som et dekret for verdensherredømme», mens det offisielle Japan dempet ambisjonene når de kommuniserte med Vesten og kalte det for «et budskap om universelt brorskap». Selvik går grundig gjennom den lange fornektelseshistorien og setter det i sammenheng med diplomatiet. Nanjing-massakren ligger fortsatt som en tung skygge over forholdet mellom Kina og Japan. Og det vil den trolig fortsette å gjøre i takt med de økende spenninger mellom de to land på terskelen til «en ny verdensorden» der Kina framstår som en stadig tydeligere hegemonisk makt i regionen.

 

 

 

 

 

 

 

  

 

En kommentar om “Den ukjente megamassakren: 80 år siden voldtekten på Nanjing

  1. Tilbaketråkk: Den ukjente megamassakren: 80 år siden voldtekten på Nanjing | steigan.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s