Populisme er navnet på systempartienes forvitring

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

(Denne artikkelen sto i en sterkt forkortet utgave på trykk i Klassekampen 22. juni, men er opprinnelig trykt i tidsskriftet Gnists siste nummer.)

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Little Steven.JPG

Bildet: Steven van Zandt, fra 1991, da han snakket om 1960-tallsopprøret i USA.

Da jeg begynte å lese om populismens historie, kom jeg på en samtale jeg hadde med en rockemusiker som siden har blitt kjendis i Norge. For et kvart århundre siden intervjuet jeg nemlig Little Steven i New York. Han hadde gitt ut et par plater som soloartist etter mange år i Springsteen-bandet. Han søkte et nytt politisk engasjement i musikken på 1980-tallet, mye basert på hans engasjement for og med indianeraktivister i USA. Vi kom inn på nyere amerikansk historie og urolighetene i kjølvannet av borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Trakassering etter de svarte opptøyene i storbyer som Detroit toppet seg med FBI-drapene på Black Panther-folk, studenter og anti-Vietnamkrig-aktivister (Kent State-drapene i 1970), infiltrering og voldelige provokasjoner mot revolusjonære grupper og enkeltfolk (med John Lennon som den mest kjente). Little Steven mente at det som skjedde, var uttrykk for at myndighetene i USA ble tatt fullstendig på senga. Styrken i opprøret påførte establishment sjokk, og «the deep state», som vi nå igjen ser røre på seg under Trumps lauskanonregime, handlet med desperasjon og blind vold. «De kom aldri over dette sjokket, og de lovte hverandre at det aldri måtte skje igjen», sa Steven van Zandt den gang, i 1991.

Hva er populisme?

Samtalen bringer meg tilbake til populismens historie. Ghita Ionescu og Ernest Gellners «spøkelsessitat» innledningsvis har en slående parallell til dagens situasjon. I boka Populism – Its Meaning And National Characteristics (Weidenfeld and Nicolson, London 1969) beskriver nettopp Ionescu og Gellner 1960-tallet da kampen mot koloniherredømmet hadde frigjørende styrke, småbondebevegelsen vokste som en kraft i den 3. verden og kommunister og alskens revolusjonære var på frammarsj i USA og Europa. Ja, det var eksplisitt rettet mot den framvoksende maoismen at forskerne tok ordet populisme i bruk.

Noen år seinere tok Hartvig Sætra (1971) og Ottar Brox (1972) populismebegrepet opp til drøfting. I hver sin bok beskriver de nye økologiske og sosialistiske grasrotbevegelser i Norge. Her finner vi en kilde til begrepet «venstrepopulisme» i norsk debatt, som for øvrig ganske raskt fortiet. Den gang var verden enklere, og ordets betydning var så å si en politikk som lyttet til og tok hensyn til det arbeidende folkets behov og drømmer. Ottar Brox har etter den siste bølgen av «høyrepopulisme» avskrevet sitt eget populismebegrep som irrelevant. (Fredrik V. Sand har gitt en god framstilling av dette norske populismeblaffet i en artikkel i Manifest Tidsskrift 5. juni 2014).

 

Hva så med populismen i Ionescu og Gellners forståelse? De gir ikke en klar definisjon, men drøfter en rekke mulige kilder til populistiske strømninger: De antyder at det ikke er en ideologi, men mer en «politisk psykologi» eller et «anti-fenomen». De spør også om populisme kan ordnes under begreper som nasjonalisme, sosialisme og «bondebevegelse-isme» («peasantism»), tidstypisk for 60-tallets mange ulike «rørsler».

Vår tids mest aktuelle forfatter som skriver om dette emnet, er Jan-Werner Müller som i fjor kom ut med boka What is Populism? (University of Pennsylvania Press , 2016) Hans påstand er at populismen ikke bare er illeberal, men også udemokratisk, noe han bl.a. belegger ved å sitere den nederlandske samfunnsforskeren Cas Mudde som har kalt populismen for «en illiberal demokratisk respons på udemokratisk liberalisme». En mer befriende og uakademisk karakteristikk er den fra Benjamin Arditi som har sammenliknet populisten med en full og rå gjest i et middagsselskap som uten bordmanerer «flørter med fruene til de andre mannlige gjestene», men også kan buse ut med treffende kritikk av det liberale demokrati som har glemt sin opprinnelse, nemlig grunntanken om folkets suverenitet.

Müller lener seg også på Ionescu og Gellners utlegning om at populisme ikke er noe som likner på et distinkt sett med krav og heller ikke har det man ville kalle en indre logikk, underforstått som en annen type politisk ideologi. Den kan snarere ses som «en permanent skygge ved det moderne representative demokrati, og en konstant fare («peril»). Dermed ender Ionescu og Gellner, i Müllers versjon, på sett og vis opp med det som er den simple forklaringen, når all akademisk referanse er skrelt vekk: «I dag, spesielt i Europa, er alle slags engstelser – og mye sjeldnere håp – krystallisert rundet ordet populisme.» Demokratiet er ikke truet av en bestemt ideologi (islamismen utgjør f.eks. ikke en slik fare) og den populistiske fare er dermed et substitutt for «antidemokratisk».

Det inflaterte populismebegrepet

Det er nødvendig å gi en framstilling av ulike definisjoner av populisme, og ikke minst av ulike motiver for å bruke populisme som begrep i den politiske debatten, hvis vi skal forstå begrepets funksjon. På den ene sida ser vi de spede norske forsøkene på å lage et positivt og progressivt populismebegrep. På den andre sida ser vi at referansene til mange av de kjennetegn forskere som Ionescu og Gellner ga på 1960-tallet, nå brukes som grunnlag for å kalle et fenomen, som man ikke liker, for populisme med negativt fortegn. I dag går melodien slik: Det er det store «liberale sentrum» som utgjør vår tids politiske fornuft, representert ved en globaliseringspolitikk som oppmuntrer til global migrasjon, overnasjonale handels- og tjenesteavtaler og åpne grenser, og som fjerner den jevne mann og kvinne fra de politiske beslutninger, undergraver nasjonalstatens makt, og legger til rette for en stadig mer grenseløs liberalistisk kapitalisme. Den som stiller seg utenfor dette «globale konsensuspartiet», blir nå både av den politiske og kommenterende elite øyeblikkelig stemplet som «populist». Om det skyldes analytisk bekvemmelig eller politisk ubehjelpelighet kan diskuteres. Sannsynligvis er det ei tjukk reim av begge i huden til misbrukerne av populismebegrepet.

Det fins nok av eksempler på den slags misbruk i norsk debatt det siste året. I en artikkel i Dagens Næringsliv 1. april i år serverte økonomen Kalle Moene «10 populistiske fallgruver» for norske oljepolitikk med historisk blikk. Hans definisjon lyder: «Populismen framhever enkle og opplagte økonomiske løsninger. Det skal ikke være noe å diskutere – ikke noe å tenke over. Løsningene er intuitive og folkelige.» Og så ramser han opp alle de ti bud for fornuftig oljeforvaltning, ut fra en bruk av ordet populisme som er synonymt med «fristelser». Med all respekt for Moenes kunnskap om fagfeltet, er dette et bidrag som bare sementerer bildet av en populismedebatt som anti-analytisk og overforenklende. Egentlig handler det overhodet ikke om populisme, men om en stolt norsk politikktradisjon som insisterer på at det er nasjonalstaten som skal forvalte våre ressurser, og at det skal settes klare og absolutte stengsler mot globale konserners innflytelse over norsk oljepolitikk. Denne konsensuspolitikken fra 1970- og 80-tallet har lenge vært truet, men av helt andre «fristelser» enn det Moene angir.

Fristelsen ble også for stor for Jonas Bals, rådgiveren til Ap-leder Jonas Gahr Støre, da han i et intervju i Klassekampen i fjor høst svarte på hva han la i populismebegrepet: «Populisme er å holde folk for narr, ved å innbille dem at det fins enkle løsninger på kompliserte problemer. Nå brenner det under føttene våre, og jeg mener det er feil bruk av krefter å holde på med EØS.»

Det er altså EØS-motstanderne som står for de enkle løsninger, mens Bals bare ser kompliserte sammenhenger. Svaret hans kom også i forlengelsen av en polemikk mot de som står til venstre for Bals i fagbevegelsen, så adressen er klar nok. I en annen sammenheng har han karakterisert SV og Rødt som uttrykk for norsk populisme, og hans alternativ er klart og Ap-tradisjonelt: «Kombinasjonen av politikk og fagorganisering er oppskriften mot både høyre og venstrepopulisme.» Klarere går det ikke an å se hvordan populismestempling erstatter politisk analyse, og hvordan en dermed unnlater å se på realitetene bak enhver bevegelse eller opposisjon mot systempartiene og elitenes hegemoni.

Mediepopulismen

Denne lettvinte formen for sjablongbruk i politikken er i høyeste grad hjulpet fram av media som farer fram med stemplingsjournalistikk så fort en opposisjonell politiker rører på seg utenfor hovedstrømmen. Som besøkende i Nederland under valgkampen i mars fikk jeg innsyn i den mekanismen da media lå som et sykkelfelt på hjul etter Geert Wilders og hauset opp faren for at han skulle erobre både parlamentet og undergrave hele EU-systemet. De fleste rapportørene manglet bakkekontakt og forsto ikke at de to taperne av valget alt var pekt ut på forhånd, nemlig den opphaussa Wilders som var på full fart ned igjen, og det politisk havarerte sosialdemokratiske PvdA som styrte mot avgrunnen og fikk 5,7 % av stemmene. Ingen brydde seg heller om å se på Wilders faktiske EU-argumenter. De var så grunne som en sølepytt på asfalten etter sommerregn. Wilders er ikke motstander av billig arbeidskraft fra EU som fører til sosialdumping, men bare mot «muslimske» arbeidsinnvandrere.

I forlengelsen av dette valget kom det franske der Marine Le Pen og hennes Nasjonal Front som med ytterst få unntak uten reservasjon ble kalt høyrepopulistisk i media. Klassekampen var blant de som tidvis har unngått det stemplet og heller kalt Le Pen for høyrenasjonalist. Og poenget er jo nettopp det: Hvis en bruker kriterier som «enkle løsninger» og «holde folk for narr», forfaller man til moralisme i stedet for analyse. Le Pens politikk er ikke populistisk etter vår tids godkjøpsdefinisjon. Den er tvert om en helhetlig og alternativ og mer nasjonalt basert politikk (riktig nok med en arv av fascisme i ryggsekken) til den globalismen og markedsliberalismen som hele det politiske sentrum sto for, og som Macron til slutt vant på basis av – i kraftfull allianse med statsledere og kommentariat fra et (nesten) samlet EU.

Podemos-inspirasjon fra Laclau og Mouffe

Det er altså «høyrepopulismen» som har fungert som det viktigste faresignal for den bestående sentrumsmakt av sosialdemokrater, liberale og konservative. Opp mot dette har vi de som de seinere år har prøvd å lansere en såkalt venstrepopulisme. Fenomenet har særlig blitt løftet fram av Podemos, partiet som sprang ut av den kraftfulle spanske Los Indignados-bevegelsen i 2011–12 og som kom som et stjerneskudd under valget til EU-parlamentet i 2014. Partiet etablerte seg som en seriøs utfordrer til de to store i spansk politikk, det konservative PP og det sosialdemokratiske PSOE. Siden har ledelsen i Podemos under den karismatiske Pablo Iglesias gjort mange «twists and turns» for å bli et spiselig flertallsparti og klar for regjeringsmakt. Det er framfor alt Iglesias som har trukket inn venstrepopulistiske inspirasjoner, særlig med henvisning til de to marxistiske akademikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Argentinske Laclau skreiv alt på 1970-tallet om marxisme, populisme og demokrati, preget av latin-amerikanske folkelige bevegelaser. Den belgiskfødte Chantal Mouffe er professor ved det britiske University of Westminster, og hun og ektemannen Laclau har sammen skrevet Hegemony and Socialist Strategy (1985) med tydelige referanser til den italienske kommunisten og teoretikeren Antonio Gramsci.

I et intervju med Podemos-leder Iglesias i 2015 hadde Mouffe en beskrivelse av dagens situasjon som «et farlig vakuum» som den sosialdemokratiske «tredje vei»-linja til Tony Blair har etterlatt seg. Hun framstilte den tradisjonelle ytre venstresida som «godtroende fjols» som nektet å se at media, framfor lojalitet til gamle partier, bestemte folks politiske valg. Dette budskapet har Iglesias & Co til fulle forstått, bl.a. ved å skape sitt eget tv-program, kalt La Tuerka – som betyr «Skrullingen» på spansk – (lenge før Podemos ble stiftet). Partiet har holdt avstemninger og tatt råd fra medlemmene gjennom nett og sosiale media. Kommunikasjon og medietekke har stått sentralt i Podemos’ strategi og har dermed blitt forbundet med denne nye tilnærminga til politikk. Det har også vært en ekstrem sentrering rundt Pablo Iglesias’ person. Det gikk så langt som at partiet ved EU-valget i 2014 fjernet Podemos-logoen fra stemmeseddelen og erstattet det med bilde av Iglesias hestehalepryda hode. Et kjent tryne, og ikke politikken, skaffet altså partiet fem seter i EU-parlamentet, rett ut av intet. En meningsmåling hadde nemlig vist at kun 8 % av de spurte visste hva Podemos var, mens 50 % kjente Iglesias!

Venstrepopulismens villfarelser

I boka om Podemos – med prefikset «den spanske sensasjonen» – av Lotta Elstad på forlaget Manifest (2015) er meldinga klar. Undertittelen er «- og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid». Det er da også miljøet rundt Manifest som mest aktivt har ønsket å bringe denne dimensjonen inn i den norske debatten.

Mimir Kristjansson, nyhetssjef i Klassekampen var tidlig ute i Manifest tidsskrift (22. juni 2014): «Hva er venstrepopulisme? Enkelte later til å tro at det handler om å snu kappa etter vinden og føye seg etter folkemeningen i ett og alt. (…) Men dette er ikke så mye venstrepopulisme som det er venstreopportunisme. Venstrepopulismens kjerne er ikke å være enige med folket i alle spørsmål, men å anerkjenne at det i det lange løp er et gode at folk flest får bestemme selv når de tar feil. I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.»

Dette er en høyst upresis definisjon som verken beskriver hva som ligger i det «ekstreme» ved å la folk bestemme, eller hva som representerer «feil» i folkets meninger. Når Kristjansson skal eksemplifisere, gjør han det slik:

«Venstrepopulismens oppgave er å insistere på at mest mulig makt skal være på folkets hender gjennom valg. Den tydeligste venstrepopulistiske bevegelsen vi har sett i Norge, er Nei-bevegelsen. Både i 1972 og 1994 mobiliserte Nei til EU for folkestyret og mot elitestyret i Brussel. Dette er venstrepopulisme på sitt beste, begrunnet nettopp gjennom et radikalt demokratisyn om at de beste avgjørelsene i lengden tas av folk flest. Det er disse tradisjonene som nå må gjenopplives og anvendes også på andre politiske områder.»

Var nei til EF/EU-bevegelsene «venstrepopulisme»? Her er Kristjansson ute på tynn is. De to folkeavstemningsrørslene var tvert om klassiske folkebevegelser, breie folkefronter helt og holdent etter marxismens tradisjonelle oppskrift. Hvis det hadde vært «venstrebevegelser», så hadde Norge vært medlem av EU for lengst, når vi vet at Arbeiderpartiets og LOs ledelser var solide tilhengere av medlemskap. Det var tvert om bredden som avgjorde Norges to ganger nei, det var by og land, hand i hand, eller «samholds-Norge mot markeds-Norge» som nei-general Kristen Nygaard døpte fronten i 1994. Og så langt fra enkle løsninger, narrespill og fake news en kan komme, var disse bevegelsene tvert om strålende eksempler på et folkelig engasjement som var basert på studier og dyp kunnskap, utholdende organisering og oppfinnsom aktivisme. Vi trenger ingen teori om «venstrepopulisme» for å forklare en slik progressiv og nasjonalt basert massemobilisering.

Fredrik V. Sand brukte nettopp dette eksemplet da han etterlyste mer venstrepopulisme for at «den radikale venstresida skal kunne treffe en ny stemningsbølge». (Manifest tidsskrift 5. aug. 2014). Han bruker copy/paste på Kristjanssons tekst når han skriver at seieren i kampen mot EU «må sies å ha vært et uttrykk for en venstrepopulisme på norsk.»

Ellen Engelstad skriver i samme tidsskrift rett etter valget av Trump som president at det demokratiske partiet i USA må vende tilbake til «den økonomiske populismen» fra the glory days:

«Det er derfor de har rett, de som mener at det demokratiske partiet nå må finne tilbake til sine populistiske røtter og levere en helt annen økonomisk politikk. Og det er derfor denne kampen må støttes nå, for det er ikke så åpenbart at radikal politikk og «Bernie-fløyen» vil vinne selv om den har gode argumenter.» (nov. 2016).

En kan jo undres over hvor ivrig populismeresepten pushes, som om den skulle være en utviklet ideologisk basert strategi – og det til alt overmål overfor et liberalistisk maktparti på lag med storselskapene og «the deep state», selveste dypstaten i USA.

Klassebegrepet som forsvant

Som noen vil huske gikk Pablo Iglesias høyt på banen da euforien var på topp og Podemos nådde over 30 % i meningsmålinger under året etter stiftelsen. Han sa at Podemos verken var høyre eller venstre, men «sentrum», i betydningen at alt dreide seg rundt hans parti og bevegelse. Hundretusener hadde meldt seg inn i Podemos, og jeg tror Iglesias virkelig mente det da han sa at partiet ville oppnå absolutt flertall. Jeg sa litt på fleip at «bare politiske tullinger kan tro på noe slikt» i et foredrag om fenomenet rett før jul 2014. Jeg tør si at jeg fikk rett, i dobbel forstand. Iglesias måtte innse at himmelferden tok slutt, og at selv ikke han, med all sin karisma, kunne omdefinere det politiske landskapet. Podemos befinner seg nå trygt plasser på den myke venstresida, litt mer radikale enn PSOE, men med kraftig nedslipte standpunkter – og et par hestehalelengder bak PSOE i flere valg.

Men det var en annen ting Iglesias også prøvde å kaste ut, i sin iver etter å kvitte seg med gamle begreper. Han ville ikke snakke om klasse, men bare om folket mot «La casta», kasten eller eliten. Den tradisjonelle klasseanalysen han hadde med seg fra sin omfattende lesing av marxisme, ble erstattet med ideer om radikalt og overskridende demokrati, inspirert fra den flate strukturen i Los Indignados, den spanske Occupy-bevegelsen.

Den franske presidentkandidaten Jean-Luc Melenchon – som med nesten 20 % av stemmene i første valgomgang var nær ved å komme til «finalen» – har erklært stor sympati for Podemos og deres erfaringer og innovative partiorganisering og kommunikasjon. Med den løst funderte bevegelsen La France Insoumise («Det ubøyelige Frankrike») har han klart å peke en ny vei for en venstrebasert plattform. Men allerede i de politiske merkesakene til hans kampanje har han tatt mange skritt til venstre for hva Podemos er i dag, både m.h.t. Nato- og EU-motstand, krav om en radikalt ny konstitusjon («6. republikk»), gjeninnføring av statlig finansiering i stadig mer privat sponset forskning og universiteter osv. Han har også vist seg som en svært innovativ kommunikator via en rekke ulike medieplattformer.

Mange har kalt Melenchon venstrepopulist. Pål Steigan brukte den betegnelsen på presidentkandidaten i sin blogg (14. april), mens den eksilbaserte franske kandidaten til det kommende valget til nasjonalforsamling, Olivier Tonneaux, var kategorisk da han karakteriserte La France Insoumise i et intervju med Klassekampen i 20. mai: «La France Insoumise er en populistisk bevegelse slik Chantal Mouffe definerer det. Dermed passer den perfekt til å organisere prekariatet, denne viktige postmarxistiske oppgaven.» Hva Tonneaux prøver å si med å strø om seg med dette halvakademiske kling-klang’et er ikke godt å begripe. Det har i alle fall svært lite med klasseorganisering å gjøre. For meg synes dette å være proklamasjoner mer enn analyse av politisk innhold. Og uansett er dette forutinntatte standpunkter om en bevegelse som ingen (kanskje bortsett fra Jean-Luc Melenchon sjøl) riktig vet hva skal bli. Det kan bli et «parti av en ny type» og vil bli fulgt med argusøyne etter siste del av valget i juni. Det som er sikkert, er at PCF (det franske kommunistpartiet) hvis de blir med videre, vil ha en organisatorisk kapital som vil prege en ny bevegelse, og som sannsynligvis vil knytte sterke bånd til fransk fagbevegelse, helt ulikt hva Podemos har ønsket eller evnet i Spania.

gettyimages-521111588_1[1].jpg

Bildet: Labour under Jeremy Corbyn i ferd med å finne tilbake til sine dype faglige røtter.

Og da er vi ved sluttpunktet: Det den nye kampen mot globalisme, uryddig organisert og sprikende i alle retninger har avdekket, er en nyvekket interesse for klassebasert politikk. Vi ser en helt annen oppmerksomhet i offentligheten rettet mot klasseforhold og mot betydningen av fagforeninger. Til og med Høyre her hjemme snakker nå om faretruende forskjeller og om at organisasjonsgraden i fagbevegelsen er «for lav». Det er vel og bra, men spørsmålet må tas videre: Ja, hva gjør dere med det, Høyre? Det er oppsiktsvekkende hvor mange posisjoner som har flyttet seg i dette landskapet de seinere år i Norge. Og det partiet som har forstått mest av betydningen av arbeiderklassebasert organisering og innflytelse fra fagforeninger i partipolitikken, er uten tvil Rødt. Det er ikke «det populistiske», men det nye arbeiderpartiet Rødt som har skaffet framgangene for partiet det siste året. I så måte er Rødt mer i slekt med det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB som har gjort kjempebyks på målingene det siste året, og som er bedre «jordet» i fagbevegelse og arbeiderklassekamp enn noe annet venstreorientert parti i EU. Ja, og paradoksalt nok er også «det reformerte» Labour under Jeremy Corbyn i ferd med å finne tilbake til sine dype faglige røtter under hans nye offensiv – som har gjort Labour til det eneste sosialdemokratiske partiet i EU som fører en altoverveiende sosialdemokratisk politikk.

Fellesnevneren for disse tre eksemplene er: Tilbake til røttene!

Det fins ingen snarvei til en skikkelig forankret radikal vending i politikken uten å gå den tunge og møysommelige veien om solid organisasjonsarbeid, basert på arbeiderklassens – den nye og sterkt utvida arbeiderklassens – og fagbevegelsens beste erfaringer med å føre politisk kamp. Det er disse erfaringene et antatt revolusjonært og systemkritisk parti må tilføre en overordnet politikk og ideologi som etter hvert kan gi de breiere lag av folket håp: at kapitalismen kan erstattes med noe bedre, og ikke bare reformeres til en «snillere» variant. At politikken må serveres etter alle kommunikasjonskunstens regler, på alle «plattformer», i alle farger og med nytt språk, er det belgiske PTB det beste eksempel på. Det har lite med «populisme» å gjøre, men mye med en ny forståelse av hvordan god gammeldags marxistisk propaganda og agitasjon skal oversettes til et språk for vår tid.

Populisme er første og fremst et uttrykk for systempartienes, og i Europa særlig sosialdemokratiets forvitring. Det gir historiske muligheter til nyorientering for det reelle venstre i et overgangsvindu som vi må bidra til å sette på vidt gap.

 

 

 

 

 

 

Advertisements

One thought on “Populisme er navnet på systempartienes forvitring

  1. Tilbaketråkk: Populisme er navnet på systempartienes forvitring | steigan.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s