Tysk bemanningsforbud – et garn fullt av smutthull

potsdamer-platz-huge-amounts-of-materials-in-a-very-short-time[1].jpg

Bildet: Potsdamer Platz i Berlin var på 1990-tallet Europas største byggeplass.

LO-kongressen diskuterer denne uka innstramminger mot bemanningsbransjen. Dette uvesenet bør forbys. I LO vises det til en tysk lov for å peke på et handlingsrom vi angivelig ikke har møblert ferdig til bruk i «det norske hus». Men den loven er ikke akkurat noe paradenummer i kampen mot sosial dumping.

Fellesforbundets leder og nestleder, Jørn Eggum og Steinar Krokstad, framsatte i en kronikk i Klassekampen 20. mars et forslag om å begrense bemanningsbransjens spillerom i norsk arbeidsliv. Et forbud mot dette uvesenet, som har undergravd fagbevegelsens stilling i store deler av bygningsbransjen, ville vært et kraftfullt grep mot sosial dumping. La oss håpe at LO-kongressen denne uka fatter et slikt vedtak. For som Boye Ullmann skriver i en kronikk i Klassekampen 2. mai, så er ikke en begrenset regulering tilstrekkelig: http://steigan.no/2017/05/03/bemanningsbarnsjen-ute-av-kontroll-regulering-er-ikke-nok/

Med på «lasset» til det nevnte Fellesforbund-forslaget fulgte en henvisning til en tysk lov som forbyr privat formidling av arbeidskraft. Det er en gammel vesttysk lov fra 1982, som altså var virksom under den tyske samlinga etter murens fall og den voldsomme byggeboomen som fulgte på 1990-tallet, ikke minst i Berlin. Referansen har blitt et slags mantra i LO-kretser, framført både i debatter og til og med på lederplass i Klassekampen, for å peke på det handlingsrommet vi angivelig ikke har benyttet oss av innenfor EØS-avtalen.  Men få har stilt spørsmål ved effekten av loven.

«Ubrukbar lov»

I Ny Tid i 1997 beskrev Dag Seierstad, nå fast ukentlig spaltist i Klassekampen, boomen på Potsdamer Platz i Berlin, den gang Europas største byggeplass med fire tusen bygningsarbeidere: «Tyske bygningsarbeidere er utkonkurrert av utlendinger som jobber lengre dager til lavere lønn. (…) En kjede av utleiefirma forbinder dem via en tilsvarende kjede av underentreprenører fram til byggherrene Daimler-Benz, Sony og ABB.  (…) Bygningsarbeiderforbundet IG Bau har ført en forgjeves kamp mot denne utviklingen. Forbundet fikk igjennom en lov som garanterte samme lønn for alle som jobber på tyske byggeplasser. Denne loven har vist seg fullstendig ubrukbar i praksis. De store entreprenørene med medlemskap i arbeidsgiverforeningen, har for lengst kvitta seg med de fleste ansatte. De slåss om hovedentreprisene og setter jobbene ut til underentreprenører. Underentreprenørene henter en stor de av arbeidskrafta fra utleiefirma eller fra kontraktører. Dermed er IG Bau utmanøvrert, og tyske bygningsarbeidere på tarifflønn må se langt etter jobbene.»

Dette er en 20 år gammel skrekkvisjon som nå er gjenkjennelig i Norge. Og Seierstads betegnelse av loven som «ubrukbar» bør være en tankevekker for den som vil lene seg på dette eksemplet i LO-debatten. Riktig nok sier folk fra IG Bau at tingene ville vært enda verre uten 1982-loven. Men det er en mager trøst når vi vet at dette var opptakten til den største forskjellsutvikling i noe EU-land, særlig satt i system med Hartz-reformene (2003-05) under Schröder-regjeringa som deregulerte finanssektoren og innførte de såkalte minijobbene som dermed ved lov innførte sosial dumping.

Omgås av EU og subkontraktører

Forbudet av 1982 mot utleie i byggebransjen har blitt undergravd fra alle kanter, dels ved EUs egne krav til fri konkurranse. Konkret skjer det ved å tillate firmaer fra andre land i EØS-området som kan dokumentere at de har operert i bransjen i tre år å opptre som bemanningsbyråer i Tyskland. Dernest er det manglende kontroll med leddene av underentreprenører under byggherrene. Forbudet omgås også ved at arbeidere opererer som kontraktører med egne firmaer, og ikke som ansatte. I tillegg har firmaer innen bransjen anledning til å leie ut arbeidskraft til hverandre, riktig nok under forutsetning av felles avtaleområde og reelle dokumenterte vikarbehov.

I IG Metall (Fellesforbundets «tyske søster») har man som en tommelfingerregel at vilkårene for midlertidig ansatte – som denne typen byggjobber er – avhenger av hvor gode de kollektive avtalene er innen den aktuelle sektoren. IG Metall har klart å tvinge vikarbyråene til å godta likebehandling av korttidsinnleide i verksted- og stålindustrien. For å oppheve lønnsforskjellene mellom fast og midlertidig ansatte har fagforeningene forhandlet fram avtaler om ekstra lønnstillegg etter f.eks 10 ukers jobb, med inntil 50 % påslag på opprinnelig lønn. Men IG Bau mangler den styrken som IG Metall har til å tvinge gjennom slike ekstraavtaler. Medlemstallet til IG Bau falt fra 780.000 rundt 1990 til 288.000 i 2013, altså en halv million medlemmer på under 25 år! Nå er medlemstallet nede i rundt 200.000.

Så når, og hvis, det innføres en lov mot bemanningsbransjen, så vil dens virkning først og fremst avhenge av fagbevegelsens styrke til å sørge for at den etterleves.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s