-Det franske sosialdemokratiet er i full oppløsning!

President Hollande er nesten politisk prikk lik Sarkozy. Så hva er da vitsen med et sosialistparti? Det vil splittes i en høyre- og en sentrum-venstrefraksjon etter valget, noe som forsterkes ytterligere av Jean-Luc Melenchon kommer seilende inn fra venstre rett før første valgomgang og gjør innspurten svært spennende, sier fransk-norske Bruno Ceccaroli. 

Bruno Ceccaroli.jpg

Bruno Ceccaroli, på påskebesøk i Frankrike, følger spent med i den franske valgkampens uforutsigbarhet og dramatikk. (Foto: Halvor Fjermeros)

Snart stilles troppene opp for det store franske valgslaget, med første valgomgang 23. april, andre omgang 7. mai og deretter valg til nasjonalforsamling i siste halvdel av juni. Det franske Parti Sosialiste (PS) bak fiaskopresident Hollande må lide for hans historisk lave popularitet. Det har blitt et blylodd rundt halsen på han som svømmer videre for PS, Benoit Hamon. Etter den siste tv-duellen rett før påske med alle de fremste presidentkandidatene, ble han kraftig forbikjørt, ikke minst av den mer offensive kandidaten for venstreopposisjonen, Jean-Luc Melenchon. På siste meningsmåling (Ipsos) er Hamon nede på 7,5 %, de to i front, Marine le Pen og Emmanuel Macron, har mistet mye av sitt forsprang og er nå begge nede på 22 %. Og venstrefrontens Melenchon, for første gang på tredjeplass, er bare to prosentpoeng bak med 20 %:

http://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2017/article/2017/04/14/presidentielle-le-pen-macron-melenchon-fillon-au-coude-a-coude_5111191_4854003.html

-Melenchon er venstresidas de Gaulle

 Jean-Luc Melenchons styrke er at han fortsatt framstår med en klar sosialistisk profil. I to taler denne uka har han vist sin styrke som agitator og evne til å skifte tema, fra å snakke om flyktningenes situasjon når han er ved Middelhavet, i Marseille, mens han konsentrerer seg om det sosiale og klassekampen i det franske samfunnet når han er i nord, i Lille. Hans bakgrunn som marxist/trotskist før han gikk inn i Mitterrands regjering under sosialistpartiets siste storhetstid på 1980-tallet, gir Melenchon høy kredibilitet. Han har alltid hatt stor respekt for kommunistpartiet PCF og særlig den legendariske lederen George Marchais, noe som peker mot de breie allianser han vil bygge opp til venstre for sosialdemokratene. Og han er framfor alt en meget sterk taler, veldig de Gaulle’sk både i retorikk og form. Han er også den mest litterære av kandidatene nå, noe som alltid teller i fransk politikk. Han avsluttet sin to timers lange tale onsdag denne uka i Lille med et dikt av Paul Eluard, til publikums store begeistring. Rekka av beleste og skrivende litterære presidenter er lang, fra de Gaulle via Pompidou til Mitterrand. Hollande er faktisk også det, men det hjelper ikke på populariteten når en har forvaltet sitt verv så dårlig som han har gjort.

Det er Bruno Ceccaroli (64) som uttaler seg med lidenskap om den franske valgkampen med utsyn fra sitt hjem i Kristiansand. Han har det meste av sitt voksne liv jobbet med alternativ energi og vært industrimann i Norge og blant annet arbeidet som ingeniør ved Elkem i Oslo, Bremanger og Kristiansand. Han ble født i havnebyen La Rochelle som sønn av en tillitsvalgt far i det største fagforbundet CGT og som medlem av PCF. Bruno har vært politisk engasjert på fransk venstreside siden 1967. Det var året han som ungdom feiret den russiske revolusjonens 50-årsjubileum, minnes han, året før det 1968 som mer enn i noe land preget ungdommen og skapte både optimisme og generasjonskrig. Ulikt de fleste andre land i Vesten var det gamle kommunistpartiet det dominerende, ikke de ulike marxistiske oppkomlingene på ytterste venstre.

-Det har blitt sagt, bl.a. av den svenske forfatteren Jan Myrdal som kjente det franske kommunistpartiet svært godt, at Front National har overtatt 90 % av sakene som PCF sto for i sin gullalder i etterkrigstida.

-Det er mye sant i det, selv om folk i og omkring PCF hater å høre det og prøver å bestride det. Det dreier seg om alt fra USA-skepsis og NATO- og EU-kritikk til sosiale spørsmål. Le Pen og den nye ledelsen i FN har lært av PCF ved å gå fra dør til dør i nabolagene, også når det ikke er valgkamp, og snakke med folk om deres sosiale og økonomiske problemer. Det er en «tjen folket»-holdning som alltid har vært venstresidas varemerke.

-Ja, til og med tidligere sosialister med innvandrerbakgrunn fra Nord-Afrika driver nå valgkamp for le Pen i de såkalte banlieue-områdene, de hardt prøvde forstadsområdene utenfor storbyene. Marine le Pen har jo også kapret tidligere medlemmer fra partiet av antikapitalister (NPA) og fagforeningsfolk som Fabrice Engelmann som nå er ordfører for FN i Hayange, en by i Nord-Frankrike.        

-Det som er den franske venstresidas problem nå er at Marine Le Pen framstår som den som ønsker de mest radikale endringer, mer radikale enn radikaleren Jean-Luc Melenchon. Lik det eller ikke. Men slik oppfattes det blant de breie lag av folket. Begge kjemper om ungdommens gunst med ganske stor suksess. Og mens le Pen vinner støtte blant håndverkere og bønder, tradisjonelt grupper som ikke er fagforeningsvennlige, appellerer Melenchon til fagbevegelsen, lærerstanden, folk i offentlig sektor. Men også i disse gruppene vinner le Pen terreng. Hun har ikke kjørt noe anti-fagbevegelsesbudskap, slik Front Nationale ble forbundet med under hennes far som partileder. Hun er taktisk og varsom og har ikke i tilstrekkelig grad blitt konfrontert med partiets tidligere standpunkter, og dermed har hun lykkes i å trekke til seg folk som tidligere var hennes motstandere.

Sosialdemokratiets svanesang

-Den åpne situasjonen og uforutsigbarheten som har oppstått i Frankrike, er det sosialdemokratene i PS som betaler mest for. President Hollandes åpenbare brudd på valgløfter, som da han droppet alle krav om reforhandling av EUs restriksjoner mot nasjonal motkonjunkturpolitikk i det første møtet med Angela Merkel, er det mest slående eksempel på hans svakhet som leder. Men også politikken han har innført, som de liberalistiske dereguleringer i arbeidslivet, de såkalte Elkoumrie-lovene, oppkalt etter den ansvarlige statsråden, vakte enormt sinne blant folk. Selv om en Segolene Royal, den tidligere presidentkandidaten, har gjort bra ting som sosialminister, og justisminister Christiane Taubira har fått gjennom loven om giftemål mellom folk av samme kjønn, så framstår hele Hollandes periode med en politikk nærmest identisk med hans forgjenger Sarkozy. Det gjelder jo også utenrikspolitisk med stadig tro på intervensjonspolitikk og den harde boikottlinja overfor Russland hvor Hollande er verre enn forgjengeren. Sarkozy meglet faktisk i Georgiakonflikten og stoppet Georgias og Ukrainas opptak i NATO, sier Ceccaroli som tror PS vil bli delt i minst to partier etter valget:

-Et høyresosialdemokratisk parti vil oppstå på basis av de parlamentsmedlemmer som vil bli valgt inn etter presidentvalget. Og et sentrum-venstreparti av PS folk som Segolene Royal, Martine Aubrey, Montebourg og Hamon, presidentkandidaten som nå åpenlyst bli sviktet av PS-medlemmer som går over til den liberale Macron. Men denne splittelsen uttrykker en tendens av oppbrudd fra det tradisjonelle partivesenet. Det ser vi også til venstre der Jean-Luc Melenchon kjører sitt sololøp og satser på grasrotbevegelsen La France insoumise etter å ha forlatt ideen om å bygge en venstrefront, Front de Gauche, før forrige valg i 2012. Og vi ser det på høyresida der republikanerne har mistet kontrollen med sine egne kandidater, blant annet fordi en har åpnet opp for primærvalg der også ikke-medlemmer kan delta. Dermed sitter de i saksa når to millioner stemte for Fillon, som raskt viste seg å være ubrukelig med alle anklager om korrupsjon og sugerør i statskassa.

-Mer grunnleggende årsak til sosialistpartiets oppløsning tror jeg er at selve ideen om klassesamarbeid har forvitret. Den sosialdemokratiske grunnideen er jo at kompromisset mellom arbeid og kapital betyr et regulerende samarbeid av arbeidslivet. Men når motparten til den organiserte arbeiderklassen ikke lenger samarbeider, men bare gjennomfører sin politikk uanfektet, så dør klassesamarbeidet og sosialdemokratiet med det. Her kommer EU inn med sin overstyring der det ene direktivet etter det andre, post, jernbane etc., tvangsinnføres uten protester fra en «sosialistregjering». Til dette kommer at den tyske monetære politikken, som fullstendig dominerer EU-institusjonene, daglig produserer franske patriotiske følelser som sosialdemokratiet og store deler av den øvrige venstresida ikke klarer å fange opp med sin globaliserte «internasjonalisme». Sånn blir effekten av dette oppbruddet dobbel: PS splittes og oppløses, mens le Pens nasjonale prosjekt styrkes.

Elitemagneten Emanuelle Macron

Emmanuel Macron, den tidligere finansminister og økonomisk rådgiver for president Hollande, ser ut til å lykkes best i presidentracet. Hans «bevegelse», En Marche, definerer han  som «verken høyre eller venstre». Macron har en økonomisk liberal og pro-næringslivsprofil og har gått inn for å oppheve den franske loven om 35-timers arbeidsuke for yngre arbeidere.

-Macron er elitenes yndling. Han har markert seg som en «tøftsnakkende modernisator», dvs en som har prøvd å øke fleksibiliteten i arbeidslivet ved å lansere reformer som har møtt voldsom motstand fra fagbevegelsen. Ikke minst hans kandidatur har bidratt til å splitte PS. Nå løper jo den ene etter den andre av ledende sosialdemokrater til hans side. Til og med den berømte studentleder fra 1968, Daniel Cohn-Bendit, og inntil nylig leder for De grønne i EU-parlamentet, har gått over til Macron. Ingenting overrasker meg fra den fronten, men jeg opplever jeg som ganske forræderisk at eminente statsråder og ledere av PS åpent går over til Macron når de har gått med på et primærvalg som Hamon har vunnet.

-Og den tidligere lederen for kommunistpartiet, Robert Hue, har gjort det samme!

-Ja. Det tror jeg handler om personlige ambisjoner, kanskje ønske om en statsrådpost. Det er mange av dem, og de kommer både fra høyre og venstre. Det som blir spennende er hvor stor, eller hvor svak støtte en eventuell president Macron vil få i nasjonalforsamlingen. Han har jo ikke noe parti, så han vil måtte lene seg på mange fra andre grupperinger. Og på motsatt side kan er det åpent hvor mange representanter venstrefronten og PCF kan kapre til sammen. I dag har de bare 10 av 500, mens de bør få rundt 100 hvis de skal kunne håpe på noen virkelig innflytelse. Det er her det ligger et håp for framtida. Jeg tror ikke minst Jean-Luc Melenchon ser framover mot neste valg i håp om å bygge ut den nye fronten og søke videre støtte for sin ide om å innføre en 6. republikk, dvs store konstitusjonelle forandringer ved å minske presidentens makt og gi mer makt til grasrotbevegelser, nabolagskomiteer og fagforeninger, sier Bruno Ceccaroli.

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s