2016 – året som igjen tvang oss til å snakke om klasse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den ene prosenten mot røkla? 2016 tvang oss til å begynne å snakke om klasser igjen for å begripe de tunge samfunnsprosessene. Bildet er fra Occupy Wall Street i New York oktober 2011. Foto: Halvor Fjermeros  
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det voldte bry for mange å gjenkjenne opprøret bak årets britiske EU-nei: Hvite innvandrerfiendtlige, nær rasistiske og mannlige arbeidere uten høyere utdanning som blokkerte framtida for de unge og de velutdanna sjikt, det var nord mot sør, det var «moderne middelklasse mot tilbakeliggende arbeiderklasse». Danny Dorling testet denne myten mot virkeligheten.

Sjokket rammet «elitene» og de vise kommentatorer – The Pundits – både etter britenes EU-nei og Trumps tramping i presidentvalgsalaten i høst. Det var brexit-rystelsen ganger fem, målt i folketall, men ganger 20 hvis vi skal prøve å anslå virkningen på den politiske Richerskalaen. Det er alle grunn til å lytte og lære av alt som skrives i ettertid. Men det er også tankevekkende å registrere at denne formen for sjølransakende journalistikk og analyse – hvis det nå er det den er – ikke hadde kommet hvis det motsatte hadde skjedd.

Gjenkjenner vi opprøret?

Brexit og Trump-kampanjen lærte oss framfor noe om eksistensen av samfunnsmessige klasser. Og at klasse er noe annet enn en forenklet omtale av «eliter» og «folk flest». Og at det er noe som rører seg i dypet som kan identifiseres som klasseinteresser.

Det var sparsomt med stemmer i offentligheten som fanget opp slike signaler forut for britenes folkeavstemning 23. juni 2016. En av de få var The Guardian-journalisten John Harris som skreiv om et arbeiderklasseopprør på gang: https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/jun/17/britain-working-class-revolt-eu-referendum

Men vel så framtredende var politiske kommentatorer som advarte mot et EU-nei som følge av en arbeiderklassemobilisering. Den kjente TV-journalist og forfatter Paul Mason var blant dem som konstaterte at det dreide seg om «et falskt arbeiderklasseopprør», ei uke før brexit var en realitet:

https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/jun/17/britain-working-class-revolt-eu-referendum

Paul Mason, sjøl arbeiderklassegutt fra Nord-England, raddis og nå en av de mange som har blitt med i Labour under Jeremy Corbyns ledelse, visste å opplyse om at han hadde sett virkelig opprør på nært hold, fra den britiske gruvestreiken på 1980-tallet til «den arabiske våren» og barrikadekampene i Gezi-parken i Istanbul i 2013. Mason brukte også lederne som Nigel Farage fra UKIP og Boris Johnson fra nei-sida i Tory-partiet i ledelsen for «Leave»-kampanjen for å undergrave opprørets legitimitet. Det siste leder til den britiske EU-kampens uten sidestykke mest opportunistiske sirkusnummer, nemlig snuoperasjonen til EU-motstanderen Owen Jones, ung og lovende «Corbynista» som ble EU-tilhenger da den gang London-ordfører Boris Johnson erklærte sin EU-motstand.

Dette minner meg Lenin som under det irske opprøret i 1916 karakteriserte andre revolusjonære og sosialister som «håpløst ute av stand til å se for seg en sosial revolusjon som en levende foreteelse.» Den russiske revolusjonslederen karakteriserte slike holdninger som «monstrøst doktrinære og pedantiske» og krevde en ny virkelighetsorientering. «Den som venter på en «ren» sosial revolusjon vil aldri få oppleve det, og er bare revolusjonær i ord, uten å forstå den virkelige revolusjon.»

Nå snakker vi ikke om en revolusjon i Lenins betydning bak Storbritannia brexit-skred. Og sjølsagt er det rett at det ble slått an kraftige innvandrerskeptiske strenger i kampanjen. Og like sant er det, som Mason og mange andre hevder, at brexit-lederne ikke vil bidra til en mer arbeiderklassevennlig politikk fra og med 2017.  Men likevel er spørsmålet relevant: Gjenkjenner vi opprøret når det er i emning? Eller stempler vi det som falskt fordi det ikke er tuftet på de rette paroler og holdninger?

Middelklassen sikret brexit

Mytologien dannet seg rask etter 23. junisjokket om «den hvite, mannlige arbeider» med alle antydninger om tilbakeliggende holdninger som drivkraft bak brexit-flertallet. Stemmer det?

Den engelske geografiprofessoren Danny Dorling har en annen historie å fortelle: Det var et flertall av middelklassen som sikret flertall for «leave», og de fleste av de andre parametrene som ble brukt for å beskrive flertallet, stemte heller ikke: https://www.bing.com/videos/search?q=danny+dorling+brexit&view=detail&mid=F130CABAA4AD571D2D23F130CABAA4AD571D2D23&FORM=VIRE

Dorlings samfunnsgeografiske studier viser at 59% av alle som stemte «leave» (UK ut av EU) var «middelklasse». Og hele 34% var «øvre middelklasse», det som på sosiologisk heter «middelklasse A og B» (managers/professionals). Kun 17% var «skilled manual workers», altså faglærte arbeidere. Dette stemmer ikke med myten om at det var «de fattige» og de uutdannede som stemte nei.

Det var heller ikke en nord-sør-sak, slik det raskt ble konkludert i media. 52% av alle «leavers» bor i det folkerike Sør-England, og det var bare få byer med de høyeste levekostnader i landet (bl.a. Oxford og Cheltenham) utenom London som hadde «remain»-flertall i det sørlige England. En annen sak var at London, sammen med de andre «remain-regionene» Skottland og Nord-Irland hadde den laveste valgdeltakelsen i kongedømmet:

http://www.telegraph.co.uk/news/2016/06/24/how-did-turnout-affect-the-eu-referendum-result/

Levekårsfall og helsevesen på sparebluss

Aldersargumentet om at de eldre stemte ut «de unges håp», kaller Dorling en karikatur. Han knytter i stedet eldre briters livsvilkår til stemmegivninga. Det har vært en levestandardsenking som drastisk har forverret de eldres situasjon de seinere år. Forventet levealder begynte å falle for britiske kvinner i 2012, og man opplever den høyeste dødelighet blant eldre siden 2. verdenskrig. Danny Dorling viser til at 52.400 flere døde i 2015 enn i 2014.

Og det er mye av denne elendigheten som kan skrives tilbake til det offentlige helsevesenets forvitring, det en gang så stolte National Health Service (NHS), flaggskipet i den britiske velferdsstaten etter 1945. Professor Dorling påstår at etterslepet er så enorm i NHS at hvis det britiske helsetilbudet skulle løftes til Tysklands nivå, så måtte britiske myndigheter ukentlig ha bevilget en milliard pund («1.097 billion a week»), eller vel 10 milliarder norske kroner i uka! Det sier det meste om hvilket vanvittig etterslep som har hopet seg opp i et NHS på konkursens rand.

Det er økonomien, tulling! 

Dorling gir gode argumenter for at det faktisk var en stemme mot EU-systemet britene avga i sommer, og ikke bare en fordekt protest mot egne politikere i Westminster (sjøl om de har en vesentlig del av ansvaret for landets økonomiske utvikling). Siden 1973, da Storbritannia ble EU-medlem, har landet utviklet seg fra å være det med nest høyest likhet i EU (etter Sverige), til å være EU-landet med aller størst ulikhet! Den rikeste 10-prosenten av befolkninga beslaglegger 28% av landets totale inntekter.

Dette avspeiler igjen den dramatiske utviklinga britene har sett på arbeidsmarkedet over flere tiår. Landet har den høyeste andel av ufaglært arbeidskraft i OECD, nest etter Spania.22% av britiske jobber krever ikke mer enn grunnskoleutdanning, sammenliknet med mindre enn 5% i Tyskland og Sverige. Den britiske «oppfinnelsen» kalt nulltimers-kontrakter og titusenvis av  arbeidere på minimumslønn i den nye online-industrien av distribusjonssentre (som jeg har beskrevet i boka «Uro i Euroland» fra 2014) er en del av dette systemet som genererer økte forskjeller i rekordfart. Den britiske økonomen Michael Roberts skriver at fattigdom blant arbeidere («working poverty») har økt med 20 prosent det siste tiåret, noe som i sin tur skaper enorme krav til velferdsbudsjettene. («The Long Depression» (2016), s. 149).

Så er vi da tilbake til den arbeiderklassen som ble «gjenoppdaget» i og med sjokkene i 2016. Jeg har forsøkt å beskrive tilstanden i den nye arbeiderklassevirkeligheten i en reportasje fra Yorkshire i høst: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2016/10/25/rettslose-vikarbyraarbeidere-ved-asos-i-yorkshire/

Og det er bare den bitte lille toppen av isfjellet!

 

 

 

 

Advertisements

5 thoughts on “2016 – året som igjen tvang oss til å snakke om klasse

  1. Nytt for meg at det var middelklassen og ikke arbeiderklassen som avgjorde brexit. Da blir jo debatten om at brexit var arbeiderklassens protest mot elitene helt misvisende (?).

    • Godt poeng, Per. Det jeg ønsker å få fram er at det har vært en tendens til å «legge skylda på» den mannlige og hvite (uutdanna og udanna) arbeider fordi de inntok «feil standpunkt». Dette bildet er mye mer sammensatt, som jeg håper å få fram. Men en annen diskusjon er jo hvordan klasse defineres. Det har jeg ikke gått inn på i denne omgang, men jeg har en mistanke om at middelklasse, eller som det ofte omtales i UK, «Middle England», er et klassemessig veldig upresist begrep. Godt nttår til deg, forresten!

      • Godt nytt år igjen, Halvor. Uansett hvem som har «skylda» for brexit er vel det viktigste at det faktisk skjedde, og at EU-prosjektet har fått et skudd for baugen (banesår ?).

  2. Veldig interessant, Halvor! Tror det du skriver i kommentaren om hvilke grupper som inngår i begrepet middelklasse er viktig for å få et riktig bilde av flertallet som stemte for brexit. Godt Rødt Nytt År!

    • Takk for innspill, Gunvald. «Middelklasse» er et ganske slapt begrep som jeg har søkt litt etter. Danny Dorling har sjøl skrevet om klasse og der henviser han bl.a. til BBCs «klassekalkulator». Jeg testa den http://www.bbc.com/news/magazine-22000973
      og fikk merkelappen «established middle class». Men den baserer seg jo ikke på hva slags jobb en har, så den er så langt unna en marxistisk analyse av klasse en kan komme. Det er vel snarere en «kulturell klasse» a la Bourdieau det her er et forsøk på å bestemme, pluss inntekt og formue. Uansett, porten til middelklassen er stor og vid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s