Flyktningpolitikken, imperialismen og arbeidslivet

Flyktninger i Aten.jpg

Flyktninger på Victoriaplassen i Aten høsten 2015 som venter på å komme nordover i Europa. (Foto: Halvor Fjermeros)

En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder. Det er en uttalt tendens til å gjøre nettopp det i «det venstreliberale» Norge. I denne lange artikkelen, http://marxisme.no/arbeiderklasseparti-eller-velmenende-humanister/ som står på trykk i siste nr. av Tidsskriftet Rødt, drøfter jeg slike problemstillinger. 

Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.

Til slutt kommer Wasvik med noen anbefalinger om praktisk politikk med verdi-basert fargelegging: «Solidaritet er ikke irrasjonelt (…) Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelse» og «La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi». Wasvik har lagt ned mye arbeid i artikkelen. Derfor finner jeg det riktig å komme med et tilsvarende grundig svar med mine innvendinger.

Imperialisme og flyktningpolitikk

Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for. Dette berører ikke Wasvik på annen måte enn å si at det «ikke (er) slik at innstrammingstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.» (s. 48). Nei, det kan vi være enige i, men dermed bør vi vel ikke la være å snakke om hva Norge kan gjøre for å stoppe sine kriger som er en vesentlig del av landets «bistand» til migrasjonen. Wasvik bruker hyppig begrepet «venstresida» uten å definere hva hun mener med det. Men hun nevner ikke på noe punkt de rødgrønnes intervensjons- og krigsiver i de tre land som er blant de viktigste kilder til strømmen av flyktninger, dvs Afghanistan, Libya og Syria. Dette er en «venstresidepolitikk», satt ut i livet av Ap. SV og Sp, som Rødt i de fleste sammenhenger har distansert seg fra.

Jeg venter ikke at Wasvik skal foreta dype analyser av årsakene til Syria-krigen. Men jeg forventer at det sies noe om årsak og virkning når vi snakker om det viktigste enkeltland som kilde til flyktningstrømmen.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenberg-regjeringas godkjenning av Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for det syriske folk i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne. For ikke å snakke om Libyakrigens «innsats» for å åpne opp den kriminelle menneskesmuglingsruta over Middelhavet, med tverrpolitisk enighet i Stortinget bak den norske F16-aggresjonen i 2011. Rødts leder Bjørnar Moxnes har for øvrig adressert dette skammens kapittel i norsk historie ved å peke særskilt på SVs ansvar for å legitimere denne krigen i radikale miljøer.

Wasvik gjør ikke forsøk på å avgrense seg fra denne «venstresida». Hun maner stadig fram spøkelset ved navn «Listhaug», men nevner ikke at det var Jonas Gahr Støre som gikk høyt på banen på Aps landsmøte for et år siden og slo til lyd for 10 000 flyktninger til Norge. Det var minstemålet for moralsk anstendighet, helt til Støre sjøl gikk inn for 8 000 i forhandlinger med de andre partiene. Det han og Ap trodde skulle bli en vinnersak, skulle bli deres største dilemma utover høsten da Ap motvillig måtte innrømme at de stadig er for «en restriktiv og rettferdig flyktningpolitikk» som ikke ligger så mange tommer fra de blåblå innstramminger. Så hvor går grensa mellom det vonde og det gode her? Det blir et noe underlig oppsett for å trekke de store skiller i norsk politikk. En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke som Wasvik gjør, å skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder.

Fins det et metningspunkt?

Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV. Partiet har ikke på noe tidspunkt ønsket å problematisere, men snarere forenkle situasjonen, slik Audun Lysbakken uttalte før jul i fjor: «Flyktningene truer verken velferdsstaten, jobbmarkedet eller tryggheten vår». Han avviste kategorisk at det eksisterte noen krise. En kan jo spørre seg hva som er krise hvis ikke dette er det, når europeiske organer settes ut av spill og EU står rådville overfor sitt asylproblem. Neste taler etter Lysbakken var virkeligheten, som vi nå vet. Åpne grenser var ugjennomførlig i praksis.

Tyskland og Sverige har nådd et metnings-punkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Tyskerne kan ikke ta imot flere enn de 1,1 millioner asylanter de åpnet for i fjor, om ikke av plassmessige, så i alle fall av politiske årsaker. Flyktningene vil koste Sverige 40 milliarder kroner i året. 80 000 mennesker, eller halvparten av alle som kom til landet i fjor og søkte asyl der, kan få avslag og bli sendt ut.

Det EU, med Tyskland i spissen, forgjeves prøver å handtere, er det vi kan kalle migrasjonens politiske økonomi. Kyniske menneskesmuglere har tjent 16 milliarder euro de siste 15 år. (Le Monde Diplomatique 1/16). På samme tid har Schengen-landene brukt 11 milliarder euro på å utvise papirløse immigranter. I tillegg tjener også «brakkebaroner» store penger på mottakssentre. I Storbritannia har myndighetene satt bort innkvartering av asylsøkere til de tre multinasjonale konsernene Servo, Capita og G4S. Sistnevnte er berykta blant palestinavenner for sine fengsler, innhegning og forhørssentra i Israel og på Vestbredden der titusener av palestinere opplever en hardhendt behandling. I Norge har brødrene Adolfsen i selskapet Hero – den nest største private aktøren i Europa – gjort store profitter på flyktninger.

Mange av disse problemene endres i liten grad av hvor mange asylsøkere Norge tar imot. Men en grunnleggende drivkraft i menneskesmuglernes dødbringende virk-somhet er de forhåpninger som har vært mulig å skape blant potensielle migranter om å bli tatt imot i bestemte, ønskverdige land i Europa. Tysklands og Sveriges asylvending er talende tegn på disse forventningenes sammenbrudd.

Og tross det imponerende tallet, så har Tyskland en lavere andel asylsøknader per innbyggertall enn Norge i 2015. Riktig nok ligger Ungarn – midt i «flyktningløypa» – tre ganger høyere, med Sverige hakk i hæl. Men Norge ligger over det dobbelte av EU-snittet. (Se Eurostat-grafer BBC News http://www.bbc.com/news/world-europe-34131911). Dette er ett tegn på at det fins et metningspunkt, om det enn ikke er nådd i Norge ennå. Et annet og mer praktisk retta spørsmål er hvor mange vi kan ta imot lokalt. Som lokalpolitiker har jeg en viss føling med hvilke begrensninger kommunene møter i den asylpolitiske hverdagen. Og som forfatter av ei bok om krisa i EU og europeiske arbeidsliv (Uro i Euroland, 2014) har jeg prøvd å skaffe meg oversikt over hvordan innvandrere og asylsøkere brukes av kapitalen og regjeringene til å sette sosial dumping i system. Det er ikke et vakkert bilde som tegnes. Hvis Rødt har klare intensjoner om å bli det nye arbeiderpartiet, noe vi er på god vei til, så må vi være på vakt. Dette handler om analyser om makt.

Har Rødt en marxistisk eller fariseeraktig maktanalyse?

Wasvik hopper rett på Sylvi Listhaugs «godhetskritikk» som utlegges slik:

Hun sikter til frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede (…) opplevde dette. (s. 40).

Det går tjue på dusinet av denne fortolkninga i det venstreliberale Norge. Begrepet godhetsregimet (og -tyranniet) burde være kjent for opposisjonelle her til lands som professor Terje Tvedts forsøk på å skape et analytisk begrep for å avdekke maktmekanismer i samfunnet. Det er et ikke-moraliserende begrep om norsk bistandspolitikk som til enhver tid ble definert som «den gode handling», samtidig som den stadig var i radikal endring fra tiår til tiår. Tvedt benyttet begrepet alt i 2003, har siden skrevet hyppig om det, og nå seinest i mars (etter at Wasviks artikkel kom ut) i en kronikk i Aftenposten der han forsøker å drive nøktern opplysning om ordets mening. Det nasjonale godhetsregimet er et forsøk på å forstå «det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv: Et politikkfelt som taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisator av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en kynisk verden.» (Aftenposten12. mars).

Det var ikke «frivilligheten som blomstret» Listhaug kritiserte, men en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. I redelighetens navn må en kunne erkjenne at dette må diskuteres, og ikke bare moraliseres over på feil grunnlag. Det utelukker på ingen måte at en kan være rykende uenig i mange av tiltakene på «Listhaug-lista», som hennes tynt belagte påstand om at mindreårige en masse sendes til Norge mot deres vilje. Men en mye mer grunnleggende kritikk, som sjelden er på «godhetskritikernes» repertoar, er at Listhaug og FrP taler med to tunger: Mens de vil framstå som konsekvente og «ansvarlige innstrammere» overfor flyktninger, forsvarer de vikarbyåer som er i ferd med å utradere norske arbeidere i flere bransjer og holder døra vidåpen for en EØS-innvandring som virkelig utgjør en trussel mot norsk arbeidslivsstandard.

Terje Tvedt peker på både biskoper, SVere og Rødt-ledere i dette koret:

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» og gikk inn for diktatur i det godes tjeneste».

Og Tvedt konkluderte:

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplisert enn fariseerregnskapet til biskopene og lederen av Rødt i Bergen.

Jeg har ikke sett at ledelsen i Rødt har svart på denne utfordringa fra Tvedt. Jeg er usikker på hvordan tausheten skal tolkes.

Wasvik skriver at asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring. Dermed frikopler hun asylspørsmålet fullstendig fra alle andre felt:

Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikk (s. 44).

Det er kanskje nettopp her det glipper. For med denne «unntakserklæringa» ender hun opp med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra Venstres liberalisme eller SVs venstresosialdemokratiske humanisme. I mine ører lyder den høyst umarxistisk. Rødt må ha en annen tilnærming hvis vi skal leve opp til prinsipprogrammet:

Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. Vår eksistensberettigelse er arbeidet for å oppheve dagens kapitalforhold – utbyttinga av arbeiderklassen. (…) Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.

Det er to vesentlige vilkår for at Rødt skal kunne bli dette marxistiske og revolusjonære arbeiderpartiet. Vi må ha en nasjonal arbeidsmarkedspolitikk som evner å reise en beskyttelsesmur mot den globaliserte kapitalens angrep på norske arbeidslivsstandarder. Og på den andre sida må vi utvikle en solidarisk internasjonalisme som jobber for å skape likeverd mellom nasjoner og ulike lands arbeiderklasse. Dette innebærer et annet solidaritetsbegrep enn det Wasvik tilsynelatende benytter. Solidaritet er noe annet enn nestekjærlighet. Det er et begrep funnet opp av en arbeiderbevegelse som trengte kollektive redskaper for å kjempe mot kapitalens overmakt. Det innbefatter sjølsagt mye internasjonalt hjelpearbeid, så vel som de tusenvis av norske frivilliges fantastiske innsats for å legge til rette for asylsøkere på vei til eller i Norge. Men vi må ikke misbruke solidaritetsbegrepet til helt andre formål, nå som det har gått inflasjon i et slikt uttrykk over hele den politiske skala.

«Norge trenger arbeidskraft» – men vi sier nei til hjerneflukt

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av. I en desperat krigssituasjon som i Syria, er det enkelt å feie vekk en slik innvending med at det er for mye forlangt av folk i nød å skulle tenke på sitt krigsherjede lands framtid. Men som forsøksvis revolusjonært arbeiderparti er det vår plikt å «snu kamera». Vårt eget lands behov som mottaksland må i alle fall ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Tydeligst blir dette når Wasvik begrunner at «investeringen» ved å ta inn asylsøkere nå, vil gjøre at vi kan «høste frukter på sikt»: «Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft». Dette har blitt et vanlig argument for venstre-liberalere; flyktninger vil på sikt øke vår rikdom, og vi trenger dem for å få nasjonal-økonomien til å gå rundt.

Wasvik viser til SSB, ikke til statistikk, men til prognoser:

Totalt anslår de at det (i 2050) vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger. (s. 45)

Dette er en type velmente «fakta» som skal gi gode grunner for å godta flere flyktninger. Men kapitalismens stadig dypere kriser vil slå beina under denne typer «regnskap», og det endrer ingenting på at innvandring uansett alltid er et spørsmål om balanse. Og den balansen merkes best i arbeidslivet.

Den krevende kampen mot sosial dumping

Så når Wasvik slår til lyd for å liberalisere kravene for arbeidstillatelser for flyktninger, er det grunn til å spørre om hun forstår hva det vil innebære i praksis. Alle som har søkt en jobb, som pr-rådgiver, butikkassistent eller renovasjonsarbeider, vet at det står hundrevis sammen med deg i køen med CVer så tjukke som salmebøker. Så hva slags jobber er det asylsøkere skal settes til ved å gi dem «arbeidstillatelse»? Hva asylsøkere trenger er først av alt språkopplæring, og sjøl om mange er godt utdannet er det også folk med behov for grunnskole, med f.eks. påfølgende fagutdanning. I praksis ville et forslag som Wasviks (og Rødts?) innebære at asylsøkere skal kvoteres inn på arbeidsplasser med de laveste krav til formell utdanning, på bekostning av andre jobbsøkere som normalt ville stått først i køen. I et land med snart 120 000 arbeidsledige, og ledighet på vei opp, vil dette fort kunne nøre opp et bål av misnøye med asylsøkeres forkjørsrett. Her er det verdt å merke seg at dersom flertallet av de 150 000 som står i kø og venter på jobb med arbeidsavklaringspenger i NAV regnes inn, vil ledigheten stige til det dobbelt, 8 %.

Dette forslaget vil jeg verken karakterisere som naivt eller «irrasjonelt», for å bruke Wasviks egne ord, men som preget av mangel på innsikt i arbeidslivet. Vi bør løfte blikket til EU for å se hvordan innvandring blir brukt for å endre arbeidslivets regler. Andre debattanter har vist en sørgelig kunnskapsløshet i så måte. Ny Tid-medarbeider Torbjørn Tumyr Nilsen skreiv i Dagbladet (7.3.) om det tyske eksempel: «Asylsøkere stjeler ikke arbeidsplasser, de skaper dem», med henvisning til at landet har den laveste arbeidsledighet siden 1991 og at «syrere og afghanere skaper arbeidsplasser». Dette ble kolportert av Synne Skouen i Aftenposten (14.3.), som et faktum. Men hva er sannheten om tysk arbeidsliv? At den sosialdemokratiske regjering, med De grønne til hjelp, vedtok et nytt arbeidslivsregime i forrige tiår som har innført såkalte minijobber, dvs maks lønn på 300 euro i måneden, noe ingen kan leve av uten å ha flere jobber. Dette er offentlig initiert sosial dumping, i tillegg til all den rå lønnsdumping som kan skje i ly av kampen om jobbene og svekka fagforeninger i et stadig mer liberalistisk arbeidsliv. Tyske arbeidsfolks reallønn beveget seg ikke over 13 år (1999–2012). Det er nok å nevne Amazon-konsernets innleie med busslaster av utenlandske arbeidere til sesongarbeid med boforhold som kveg. I dette arbeidslivet kommer tysk asylarbeidskraft til å passe som hånd i hanske. Så kan en tviholde på påstanden om at «asylsøkere skaper arbeidsplasser», mens høyrekreftene styrker seg for hver dag som går når de observerer hva som skjer på nært hold.

Poenget mitt er ikke å anklage asylsøkere for å «ta arbeidsplasser» fra noen som helst, men å peke på at slik styrkeforholdet er mellom partene i arbeidslivet og klassene i Norge nå, er det totalt urealistisk å tro at vi kan stå imot en utvikling som undergraver arbeidslivets standarder hvis vi «liberaliserer» reglene for ansettelse. Dette er en del av et større bilde hvor EØS er den grunnleggende forklaring på hvorfor dette bærer ille av sted. Så vil noen kanskje si at Tyskland ikke er Norge, at vi har en sterk fagbevegelse som vet å holde kontroll med dette fenomenet, trygt forankret i «den norske/nordiske modellen». Det er dessverre ikke tilfelle, noe de nordiske LOer har fått utredet for ett år siden i NorMod-rapporten. Den sier det i så klare ordelag som sosialdemokrater tør å si det: Den nordiske modellen står for fall, spørsmålet er bare om vi blir som Tyskland før eller rett etter 2030 – hvis vi fortsetter å være en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Ja til kvoteflyktninger, nei til nye minstelønnskrav

Høyrekreftene får nå et ekstra løft for å kvitte seg med både velferdsstat, sosiale goder og rettigheter. De dytter asylsøkerne foran seg. Og som bestilt foreslår pengefondet IMF å liberalisere arbeidsmarkedet for å få flyktninger i arbeid, blant annet ved å gi unntak fra minstelønnskrav. Sveriges «NHO» sendte før jul ut et brev til medlemsbedriftene med håpet om «at flyktningestrømmene ville senke tersklene i arbeidslivet slik at en får en lavere startlønn.» Slike juleønsker vil det bli flere av i år, hvis ikke ønsket allerede har gått i oppfyllelse i en rekke land.

Fallgruvene er mange og balansegangen krevende i dette nye landskapet. «Åpne grenser» er ikke svaret, men å stenge grensene er heller intet alternativ. Jeg mener Rødt bør være for en kontrollert innvandring, i praksis vil det si åpenhet for kvoteflyktninger fra der nøden er størst, dvs i leirene i Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi må sjølsagt gi asylsøkere som banker på vår dør en behandling i tråd med gjeldende konvensjoner. Samtidig må vi unngå en skeiv flyktingdemografi som kan skape konflikter á la dem vi så i Köln og i andre land og byer på nyåret. Debatten om parallellsamfunn og vanntette skott mellom «oss og dem» har aktualisert dette. Et land som Canada, med en lang tradisjon for å være et liberalt asylland, har gjennomført en stram linje i så måte ved å prioritere de mest sårbare grupper i denne krisa. De mottar nesten bare kvinner og barn og hele familier, mens unge enslige menn nærmest ikke gis asyl. Selvsagt har dette blitt kritisert og demonstrert mot, men det bidrar uansett til å lette på to problemer; den skeive demografiske utvikling i mottakslandet og tap av menneskelige ressurser der de kommer fra.

Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold. Men lovverket, som Dublin-avtalen, er under revisjon i EU og vil kunne bidra til å svekke norsk råderett over flyktningpolitikken. UDI-direktør Frode Forfang har på sine side foreslått endringer i asylinstituttet, noe som reflekterer en dramatisk endring som krever nye grep. Skal vi skape en asylpolitikk for framtida, må vi innse at ikke all verdens «humanitet» kan løse den globale krisa vi bare opplever starten på. Da må vi igjen begynne å diskutere den nyoppdeling og imperialisme som er årsak til statsknusing og migrasjon. Og vi må henge bjella på katten, det vil si den idelogien bak dette, eller «globalismen», som Trond Andresen kalte det i en kommentar. Slik kan vi bidra til å reise en internasjonal front mot Vestens brutale intervensjonspolitikk som Norge er en tung aktør i – og som Rødt burde være i spissen for som et antiimperialistisk arbeiderparti.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s