Påskeopprøret i 1916 – en undertrykt irsk frigjøringshistorie

1916-revolusjonen.jpg

Det siste store jubileet for påskeopprøret for hundre år siden var i 1966. Så kom «The Troubles» til Nord-Irland og gjorde den irske republikkens politikere livredde for smitte fra Sinn Fein og IRA. Først nå har folkets røst sluppet til for å feire den irske stolthetens opprør.

Dublin er fylt av 1916-jubileet. Det er hele vegger som er dekorert med 1916-murmalerier, det er draperier og kjempebannere med bilder av kjente og mindre kjente ansikter fra opprøret, byens bokhandlere har utstillingsvinduer utelukkende viet til bøker om 1916 og en flom av bøker er kommet ut det siste året der tittelen enten har «1916» eller «The Easter Uprising» i seg. Teatrene setter opp gamle og nye stykker. Abbey Theater, hvor flere av opprørerne arbeidet, setter opp det klassiske The plough and the stars av Sean O’Casey, skrevet til 10-årsdagen for opprøret i 1926. Et nyskrevet stykke, Inside the GPO, oppføres inne i selve hovedpostkontoret, GPO (General Post Office) der lederne for opprøret ble nedkjempet og tatt, for så å bli henrettet. Og noen kvartaler bortenfor oppføres stykket Revolution 1916. Ja, alle de tolv etasjehøye fire veggene i bygget til Irlands største fagforbund Siptu er dekorert med enorme heldekkende fasadeplakater om arbeiderlederne og de kvinnelige opprørerne i den brutale protesten mot britisk overherredømme over Irland for 100 år siden.

Kort sagt: Dublin er 1916 i årets påskehelg. Til og med puben her jeg sitter i skrivende stund, den med det deilige navn «The Hairy Lemon» ikke langt fra handlegata Grafton Street, har dekorert vinduene med portretter av heltene fra påskeopprøret, de sju lederne som tok de avgjørende og fatale beslutninger om å sette i gang det væpna opprøret mot de britiske okkupantene i aprildagene i 1916.

Forbudt med feiring fra 1976 til 2006

«Påskeopprørets minnemarkeringer vil bli de største i (den irske) statens historie», skriver The Irish Times i dag, torsdag 24. mars. Så la det ikke være tvil om min observasjonsevne. Men det var ikke gitt at det skulle bli sånn. Tvert om, påskeopprøret har vært en pest i den irske republikkens historie som har vært forsøkt holdt unna offentligheten. Men på underlig vis skulle demningene briste forut for dette hundreårsjubileet. Plutselig fosset det fram en strøm av sannhetssøkende nysgjerrighet og skjult irsk stolthet og overkjørte alle myndighetsforsøk på tøyle det irske folkets følelser for sin egen historie.

Aengus O’Snodaigh vet mye om dette. Han er medlem av parlamentet i Eire, The Dail, og har som representant for Sinn Fein vært med i komiteen som har hatt ansvar for forberedelsene til en minnemarkering av 1916 i ti år. Det var den gang, i 2006, at daværende statsminister Bertie Ahern endelig tok bladet fra munnen og bestemte at Irland måtte endre sin praksis på dette feltet.

-Fra 1976, etter at «The Troubles» hadde satt sitt preg på Nord-Irland, og dermed også på republikken fra tidlig på 1970-tallet, var det ingen offisiell markering av påskeopprøret fram til 2006. Det var kun i nord-irske republikanske miljøer at 1916 ble markert. De som gikk inn for feiring i denne 40-årsperioden ble stemplet som «men of violence», også lenge etter at fredsavtalen var inngått i Nord-Irland på 1990-tallet. I 1966, på 50-årsdagen for opprøret, var det en storstilt markering. Men tre år seinere, i 1969, startet «The Troubles»…

Det merkelige er at politiske partier av en viss størrelse i Irland har sprunget ut av irsk nasjonalisme og er erklærte republikanske partier. Fianna Fail, det ene av de to store som har vekslet på regjeringsmakt, hadde «republikansk» i partilogoen helt siden dannelsen i mellomkrigstida, men den undertittelen ble mindre og mindre for hvert tiår som gikk, sier OSnodaigh fra det høyt og tydelig erklærte republikanske opprørspartiet Sinn Fein.

Sensur og historiker-revisjonisme

Revolten, anført av den irske frihetskjemperen og poeten Padric Pearse og arbeiderlederen James Connolly, var absolutt ikke noe teselskap. Men det var heller ikke den irske statens måte å handtere den militante republikanske opposisjonen på vel femti år seinere. For da uroen startet i nord, ville den politiske ledelsen i Dublin for enhver pris forhindre at smitten fra IRA og Sinn Fein beveget seg over grensa og inn i republikken. I 1976 vedtok parlamentet i Eire en sensurlov, Section 31, som spesielt var myntet på det statlige kringkastingsselskapet RTE med tanke på å forhindre uønsket republikanske propaganda (les: IRA/Sinn Fein-ytringer). Denne loven ble ikke opphevet før i 1994.

Det var partiene Fine Gael og Labour som også gikk i spissen for en revidering av den irske opprørshistoria som skjedde særlig fra 1970-tallet (det var en Labour-statsråd som gikk i spissen for å innføre sensurloven i 1976). Denne revisjonismen prøvde systematisk å undergrave tidligere framstillinger av 1916 ved å stille tvil ved fakta, sier Aengus OSnodaigh, som for øvrig er sønn til en historiker som har stått midt oppe i disse kampene gjennom mye av sitt yrkesaktive liv. Han nevner et eksempel: I et av de blodigste slagene i Dublinopprøret, da britiske tropper var landsatt og skulle krysse ei bro rett sør for Dublin, organiserte de irske frivillige opprørsstyrkene flere snikskytterangrep mot troppene. 150-200 britiske soldater ble drept, men siden har irske historikere avvist dette som «romantisk» og at «det umulig kunne ha skjedd», altså en måte å si at dette var propaganda og ikke fakta. Men når britiske arkivet omsider har blitt åpnet, arkiver med hemmelighetsklausul på både 70 og 80 år, så har dette blitt bekreftet av britenes egne militære rapporter. Dette er et resultat av en fornyet interesse for emnet blant nye generasjoner av historikere, noe som har bidratt til den flommen av bøker du har observert i bokhandlene, sier OSnodaigh.

Gjennom et tiårig arbeid i komiteen for markering av 1916 har han opplevd at endringene har satt inn i løpet av det siste året. Så seint som høsten 2014 var det stor motstand mot en offentlig feiring av det format som nå er kommet i stand. Men et folkelig grasrotengasjement har trengt seg fram, fra skoleklasser til kulturarbeidere, som vil markere 1916 på hundrevis av ulike måter.

Propagandakrigen fortsetter

I bokflommen finner jeg en tittel som kan tyde på at parlamentsmedlemmet fra Sinn Fein har støtte for sitt synspunkt. Who’s afraid of the Easter Rising? 1916-2016 heter ei bok skrevet av James Heartfield og Kevin Rooney. I introen omtaler de en beryktet 80-sekunders «promotional video» som ble lansert i forbindelse med den offentlige lansering av markeringsprogrammet for 2016. «Tanketomt og banalt, filmen var en drøm for en forfatter av komediesketsjer», skriver de to og nevner innslag med poeter, U2, Bob Geldof, den engelske dronningmora, den britiske statsminister Cameron og diverse sportsstjerner. «Men ikke på noe punkt er Patric Pearse, James Connolly eller noen andre av lederne fra 1916-opprøret nevnt.» Derimot er det referanser til de globale konsernene Facebook og Linkedin som har etablert seg med baser i Irland i seinere tid.

Så kampen om historia fortsetter med andre midler, sjøl om det er vanskelig å komme unna det faktum at et væpna opprør mot den britiske okkupasjonsmakt var en av forutsetningene for dannelsen av et fritt Irland – om enn fortsatt delt i to av den gamle okkupanten.

 

Advertisements

One thought on “Påskeopprøret i 1916 – en undertrykt irsk frigjøringshistorie

  1. Tilbaketråkk: Påskeopprøret i 1916 – en undertrykt irsk frigjøringshistorie | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s