Tuberkulosesanatorienes nådeløse kronikør

skogheim[1].jpg

Dag Skogheim døde rett før jul, 87 år gammel. Han var en dokumentarist av rang, men også en skjønnlitterær forfatter som vil bli lest resten av dette hundreåret. Men framfor alt var han en entusiastisk pådriver for andres forfatterskap og et enestående elskverdig medmenneske.

 I midten av november ringte jeg Dag Skogheim og fortalte at jeg var i ferd med å planlegge ei bok om tuberkulosesanatoriene, med utgangspunkt i en 100-årshistorie om Landeskogen sanatorium som ble åpnet i 1916. Dette storslåtte bygget som kneiser høyt oppe i åsen ved dalsida i bygda Grendi i Setesdal, var «tvillingsanatoriet» til Vensmoen tuberkulosehjem i Saltdal i Nordland. De var begge vedtatt bygd samtidig av Stortinget i 1911 som ledd i en storsatsing på bekjemping av den tids største folkesykdom. Dag Skogheim tilbrakte to år av sitt unge liv ved Vensmoen-sanatoriet rett etter krigen, etter at han fikk påvist smitte fra tuberkelbasillen i 1943, som 14-åring.

Da Skogheim fikk høre om mine planer, riktignok etter at han hadde tillatt seg tre minutters beskrivelse av egne helseplager denne høsten, sa han: «Halvor, dette er jævla interessant. Dette vi få til. Send meg dine prosjektbeskrivelser på epost, så tar jeg kontakt med mine folk på Vensmoen som driver en venneforening der oppe.» Bare noen timer seinere ringte han igjen og sa at han hadde ordnet kontakt: «Og så må du belage deg på å komme opp hit til Levanger og besøke meg i tre dager. Vi trenger såpass med tid for å gå gjennom mitt arkiv over tubekulosehistorien som jeg har samlet i hele mitt voksne liv. Deretter skal du sette deg på toget og dra til Saltdal!»

Jeg tilbød meg å komme allerede i begynnelsen av desember. Men han vegret seg på grunn av noen kroppslige plager og inviterte meg opp andre uka i januar. Mer enn gjerne, sa jeg, men da må du love meg å holde deg i live. Han repliserte at han tross alt gikk i sitt 88. år, men at han skulle gjøre sitt beste. Halvannen uke seinere fikk han hjerneslag og døde kort tid etterpå. De som sto ham nærmest fortalte at det fortsatt blinket skarp i hans øyne etter at slaget rammet ham. For Dag Skogheim døde ikke før døden, men levde som den entusiastiske inspirator han var fram til det ikke lenger var pust i ham. Og at det var pust i mannen var i seg sjøl et stort under, for han hadde omtrent halvparten av den ene lungen å puste med. Det skyldtes en stor tuberkuloseoperasjon i 1954.

Blod på hvit rose 

Ingen har skrevet mer inngående og innsiktsfullt om tuberkulosen enn Dag Skogheim. Det hadde sin enkle – og høyst dramatiske – forklaring i at han som pasient ut og inn av sanatorier, sykehus og hvilehjem for tuberkuløse gjennom 11 år hadde vært døden nær, hadde gjennomgått de største og mest smertefulle behandlingsformer som fantes på 1940- og 50-tallet, og kjente sanatorienes liv, og ikke minst deres død fra innsida. I den kanskje aller sterkeste boka om dette emnet, hans siste, utgitt da han var 84 år gammel, Blod på hvit rose, beskriver han dette i all sin brutalitet. Skildringen er fra hans tid på Grefsen folkesanatorium i 1949:

«En dag skulle jeg bruke badet innerst i korridoren. På veien dit kom plutselig en kvinnelig pasient springende ut fra et klosett med blod i en tykk strime ut av munnen. Hun nådde døra til værelset sitt, klarte å kaste seg over senga, men døde noen minutter etter, fortalte en søsterelev meg. Straks visste alle pasienter om det. Det ble stille overalt. Blodet lå der etter den kvinnelige pasienten, lå i en stripe på korridorgulvet. Det gjorde voldsomt inntrykk på meg. Ingen kommenterte det som hadde skjedd. Ingen nevnte det med ett ord. Den kvelden snakket vi nesten ikke. Alt ble dempet, ikke høyt prat, selv dørene ble åpnet og lukket varsomt og stille.» (s. 96).

Skogheim er en nitid og vidsynt observatør av dette for oss så fjerne sanatorieliv, noe som forøvrig også er tittelen på hans andre bok i trilogien om tuberkulosens historie (Sanatorieliv, Tiden forlag, 2001). Men hans skildringer fra livet blant tuberkuløse er ikke bare død, men snarere om livet og livskraften og nysgjerrigheten på det livet utenfor institusjonene som disse menneskene besitter. Han skildrer karakterer han har møtt på en mesterlig måte, nærmest i romanens form, som når han ligger og venter på den smertefulle «storoperasjonen» der ribbeina skjæres løs fra brystbeinet for å legge hele lungen død i håp om å begrense smitte i egen kropp. Der observerer Skogheim sine medpasienter med den fineste penn, som ingeniøren som han kaller Quasimodo som var utdannet i Paris og som forfatteren mener helst ønsket «å bli ånd i Notre Dame, sitte i klokkekolven og dirre 75 meter til værs over Seinen.» Og så følge dødsattesten: «Morfinen virket ikke særlig bra på ingeniøren. Kanskje døden allerede da glefset etter ham.»

I boka fletter han også inn kultur- og litteraturhistorie knyttet til sykdommen, som innsiktsfull folkeopplysning. Og han forteller, så blodet banker, om hans fornemmelser overfor unge kvinner han møter på sin vei gjennom sanatoriene, som den pleieren som fortalte ham at det var to ting hun elsket i livet, nemlig nevenyttige mannfolk som kunne handtere skiftenøkler og rørtenger og annen nødvendig redskap, samt digre biffsmørbrød. Men hver gang jeg spiser et biffsmørbrød legger jeg på meg en halv kilo, sa hun og strøk seg over hoftene. «Jeg har aldri hatt praktisk sans, men herregud som jeg skulle vært rørlegger på avdelingen hennes. Jeg sa til henne, at jeg – om jeg overlevde – ville se min drøm oppfylt, å sitte sammen med henne i friluft, nyte biffsmørbrød og en skummende pils.»

Den sanselighet som ånder av Skogheims prosa, fornemmes like sterkt i hans romaner, som når han beskriver kjønnslig omgang og kjærlighetsliv i November 1944, den tredje boka i Sulis-serien fra første halvdel av 1980-tallet. Hans skjønnlitterære produksjon er verdt flere artikler og hans romaner kaller på de sterkeste anbefalinger for lesere som ikke kjenner hans forfatterskap.

Tuberkuloseæraen og folkesanatoriene

Phtitis, eller lungetæring, har vært kjent som en folkesykdom så lang tilbake som det fins skriftlige kilder som kan dokumentere fenomenet. Legen Aretaios fra Kappadokia – omkring 200 år etter vår tidsregning – har beskrevet denne tilstanden: ”Kroppen er mager og avpillet. Lungene mangler spennkraft og elastisitet. Oppspyttet er mangeartet, kinnbenene fremstående med hektiskrøde kinn. Ribbenene kan en ikke bare telle, men en ser også tydelig heftingen til brystbenet. Leddene trer tydelig frem både på knær, hofter og armer, mens skulderbladene rager frem som fugleunger.” Slik beskriver Skogheim tuberkulosens første kronikør – som han ble kjent med da han i 1949 ble satt til å bestyre folkesanatoriets bibliotek på Grefsen av overlegen og kunne grave seg ned i historisk stoff han ikke ante fantes.

Inntil siste halvdel av 1800-tallet rådde de spekulative forklaringer på årsaken til tuberkulosens spredning – fra arvelighet til usedelig atferd – og det å bli smittet var nærmest ensbetydende med den visse, men langsomme død. Sykdommens mange navn vitner om dens store utbredelse og den frykt den førte med seg:”Den hvite pest”, lungesott, lungetæring eller kort og godt tæring. Pasienten ble sakte avmagret, tært opp. Mot tæringen fantes det ikke råbot.

I 1882 ble tuberkelbasillen funnet og det gikk bare et par år før det var alminnelig godtatt at tuberkulosen var smittsom, og ikke arvelig. Det viste seg også at husdyr kunne ha tuberkulose som kunne overføres til mennesker. På dette tidspunkt hadde sykdommen hatt en voldsom spredning, noe som ble satt i forbindelse med den sterke befolkningsøkning, og med den trangboddhet under usunne boforhold som fulgte med den sterke industrialisering og byvekst som skjedde over hele Europa. Som følge av legevitenskapens framskritt kunne man på 1890-tallet begynne å kartlegge sykdommens sosiale og geografiske utbredelse, for så å bekjempe den medisinsk. Nedgangen i tuberkulosens utbredelse hadde alt satt inn før århundreskiftet da de første norske sanatorier ble bygget. Men fortsatt var sykdommen ute av kontroll og ved århundreskiftet døde omkring 10.000 årlig av tuberkulose i Norge.

Før tuberkelbasillen ble funnet var det leger som hevdet at ”lungetæring” var helbredelig, bare pasienten ble underlagt en kur som innebar sunn livsførsel og riktig kosthold. Den tyske legen Herrmann Brehmer (1826-99) var en av de første som trodde på en slik behandling i en tidlig fase og som bygget et såkalt lukket sanatorium i fjellene i Sudetenland. Dette med beliggenhet i fjellene nedfelte seg framfor alt i en ”sannhet” om at sanatoriene måtte ligge på en bestemt høyde over havet. Og den såkalt ”hygienisk-dietiske behandling” som skulle bli rådende tenking inn i det neste århundret etter de første kuranstaltenes etablering, var langt på vei gjeldende da unge Skogheim ble smittet i 1943. Han skriver utførlig om dette i sine bøker.

Skogheim beskriver også det preget av sjølhjulpne lokalsamfunn som sanatoriene må ha vært, i dette tilfellet ved Vensmoen: ”160-170 mennesker skulle daglig ha mat og drikke (…) Sanatoriet måtte derfor ha egen baker, egen systue med to sydamer, eget vaskeri med vaskerisjef og fire medhjelpere, portner og sjåfør.”

Med Dag Skogheim har vi mistet en usedvanlig kunnskapsrik og systematisk dokumentatør       av norgeshistoriens viktigste og verste folkesykdom. Første gang jeg ble kjent med dette stoffet var da jeg portrettintervjuet Skogheim ved hans 60-årsdag for Klassekampen i 1988. Men jeg oppdaget ham, som mange andre i min generasjon av radikal ungdom, allerede i 1973 da han kom med den epokegjørende Pax-boka Klassekamp under nordlysflammer som framsto som en totalt annerledes måte å fortelle historie på, både med sitt utgangspunkt i arbeiderklassens rolle og i det at den så begivenhetene fra de tre nordligste fylker i landet, og ikke fra hovedstaden. Det var her de første fortellingene fra Sulitjelma dukket opp, de som skulle bli avgjørende for hans viktige og særprega roman-forfatterskap.

Jeg er bare en av mange som har latt meg inspirere som forfatter av Dag Skogheims utrolige evne til oppmuntring av andres prosjekter. Vi utvekslet noen bøker gjennom de siste tiår og atskillige tellerskritt i samtaler om det vi var opptatt av. En bekjent av meg, som var en god venn av Skogheim, sa rett etter hans død at ingen kunne som Dag få andre til å kjenne seg som en av hans nærmeste venner. Det er presist formulert om en mann som var i besittelse av usedvanlige medmenneskelige evner.

For å si det like ut, så er jeg jævla glad for å blitt kjent med denne mannen – for å si det med Dag Skogheims eget frodige språk.

 

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “Tuberkulosesanatorienes nådeløse kronikør

  1. Dette var et fint innlegg, Halvor! Jeg håper virkelig at det blir noe av Landeskogenprosjektet. Det vil være et fiktig bidrag til helsehistorien på Sørlandet.

    Hilsen Carl Birger

    ________________________________

    • Gode Carl Birger! Takk for tilrop. Jeg har fått et oppdrag om å skrive om folkesanatoriene fra de første tiår av 1900-tallet og «tvillingsanatoriene» Landeskogen og Vensmoen. Det skal bli til en artikkel og et kåseri i anledning 100-årsmarkeringen av Landeskogen i Bygland 31. juli i år. Så jeg må nok komme tilbake til ditt arkiv meget snart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s