Stor artist, javisst – men også litt fascist (eller var det bare en del av den kunstneriske frihet på 70-tallet)?

image-4-for-david-bowie-at-65-gallery-24601078[1]

Alle er vi bowie’ster nå – i det fantastiske regisserte kunstnerlivets offentlige dødsøyeblikk. Dagsavisen gikk nesten av skaftet med seks sider Bowie-dekning, inkludert heldekkende førsteside i svart bak mannens portrett og med sitatet: «Et av de sterkeste symbolene på frihet de siste 50 årene». Er ikke det å ta litt hardt i?

Jeg subber gjennom snøen i oslogatene opp fra Rådhusplassen der de spilte cha-cha-change på klokkespillet i går kveld til ære for en stor kunstner som gikk bort og sjokkerte verden med sin stramme regi, også på sin egen død. Jeg tenker på at jeg og David Bowie lenge hadde et vanskelig forhold, helt siden jeg satt med Dagbladet på toget til Vinstra før jul i 1972 og bladde opp det rare sminkefjeset til den tvekjønna Bowie som da var blitt berømt gjennom den store Hunky Dory-LP’en. Mannens androgyne tryne var ikke til å bli trygg på, sveisen var ubestemmelig mellom glam og heavy prog. Ett øye var grønt, et annet brunt. Hvem faen er denne fyren? (Seinere fant jeg svaret og forsonte meg med det).

Da mandagens sjokk hadde lagt seg om hans død, plukket jeg fram Ziggy-LP’en i vinyl fra hylla. Nederst på baksida av omslaget sto det «Should be played at Maximum Volume», en oppfordring jeg fulgte. Det dundra i gamle høyttalere mens minnene sirkla tilbake til David Bowie-konserten i Kristiansand i 2002 da mannen kom, så og forsvant etter fire timers opphold på scenen. Det er ikke bare Bowie som er død. Det gjelder også Quart-festivalen, og antakelig må Bowie påta seg ansvaret for å gitt den fine festivalen dødsstøtet. (Men det var pengefolka i kremmerbyen som hadde forgifta pasienten så lenge at det ikke trengtes mer enn et tofarget skarpt blikk for å få den til å utånde…)

Fascisme – eller bare fyll og fjolleri?

Det er mye fint å si om Bowie som kunstner, iscenesetter, artist, fri sjel og innovatør. Men når Dagsavisen i sin sekssidershyllest ikke et sted klarer å skrive et kritisk ord, ikke en gang når de panegyrisk gjør Bowie til vårt største frihetssymbol, så sier det mye om at vår tid: Vi vil dopes med ensidig heltedyrking.

I 1976 var England preget av sterke klasse- og rasemotsetninger. Eric Clapton vrengte av seg noen rasistiske replikker fra scenen under en konsert og advarte mot at Storbritannia sto i fare for å bli en «svart koloni». Hvem skulle tro at en som framfor noen sto på skuldrene til en svart musikktradisjon skulle prestere et slikt lavmål. Men Clapton var en mann full av frustrasjon og drugs og booze, så det ble bortforklart som fyllesurr. http://www.theguardian.com/music/2008/apr/20/popandrock.race

Men Bowie da, han som uttalte til Dagsavisens Geir Rakvaag en gang for 25 år siden at han oppfattet seg sjøl som både gløgg, oppfinnsom og «hurtigtenkende». Kanskje tenkte han litt for hurtig da han kom tilbake fra Berlin og steig av toget på Victoria Station i London med noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn en nazihilsen. Han benektet det siden og prøvde ikke en gang å forklare det som ironi. Og samme år kom uttalsen som gjengis på origialspråket herunder:

«David Bowie, who three months earlier had been photographed apparently giving a Nazi salute in Victoria Station, told Cameron Crowe in the September 1976 edition of Playboy ‘… yes I believe very strongly in fascism. The only way we can speed up the sort of liberalism that’s hanging foul in the air… is a right-wing totally dictatorial tyranny…’ In that same interview Bowie claimed that ‘Adolf Hitler was one of the first rock stars.’ This was Britain then in the sweltering summer of 1976, and in that context Clapton’s comments were potentially incendiary.»

Dette er hard kost i et land som er i ferd med å etablere seg som et nytt multietnisk samfunn med millioner av innvandrere fra tidligere kolonier; India, Pakistan, Nigeria, Jamaica… At Hitler var «rockestjerne» kan jo svelges unna med en kommentar om at Bowie ikke sier om han syns stjerna er fin eller stygg. Men i kontekst, med hans sterke anbefaling av fascismen og et diktatorisk tyranni som løsning for datidas England, ser ikke dette pent ut. Bowie prøvde å komme unna dette siden, og han skylte på dop og kaos i livet. Det er lenge siden, og mange har sagt dumme ting i sin ungdom. Men at Bowie er og har vært noen stor tenker får vi spare oss for å si i nekrologene. Han var en liten tenker, om han var aldri så stor en kunstner.

Metamorfosens mester

Bowie markerte tidlig at han ikke ville være en tjue på dusinet popdude som sto og lirte av seg sanger på en scene. Han ville ha fram et totaluttrykk, litt sånn gesamtkunst a la Wagner. Men han var også en ganske god låtskriver. Og blant mange vil jeg dra fram fra glemselen denne:

I 1972 skreiv han låta «All the Young Dudes» for vennene i bandet Mott the Hoople. De hadde holdt på i flere år og var uten kommersiell suksess. Nå var de i ferd med å gå konk og Bowie ville hjelpe dem med en hit. Det ble det, men kanskje vel så mye for han sjøl som for Mott. Bra låt er det, uansett.

Jeg liker å tenke på Bowie som en fri kunstnersjel. Men det betyr ikke at han var en forkjemper for menneskelig frigjøring og individets frihet. Han utnyttet derimot sin frihet som artist og sin ufattelige evne til å endre attityd, stil, innpakning, uttrykk… på en måte som avtvinger respekt. Der har de rett, de som sier at hans anthem, hans hymne, er «Changes» fra Hunky Dory med sin tekslinje:

Turn and face the strange, ch-ch-changes,

oh look out now you rock and rollers,

pretty soon now you’re gonna get older

International Herald Tribune skriver at «angst og  apokalypse, media og paranoia, avstand, lengsel og melankoli var blant hans sentrale temaer». Og tross all hans hamskifter, så var han gjenkjennelig i alt han gjorde. For han var ingen kopist. Noen har kalt Bowie en kameleon. Det er misvisende, og han avviste sjøl en slik betegnelse. Kameleonen skifter farge etter bakgrunn og omgivelser. Bowie gjorde det motsatte, han fikk omgivelsene til å skifte farge fordi han sjøl turte å stå fram så fargesterk og synlig annerledes enn oss andre grå og små hverdagsmennesker. Så en bedre betegnelse på Bowie er at han hadde en uvanlig evne til metamorfose, både musikalsk og stilistisk. Det må vi ære mannen for.

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s