Er Podemos fortsatt på vinnersporet – eller har makta gjenvunnet kontroll?

”Den spanske sensasjonen” har partiets egne ideologer døpt Podemos. Det unge partiet for til himmels i fjor, men har møtt en annen hverdag etter at de gamle partiene i ”La Casta” har fått summet seg. Har Podemos forskrevet seg ved både å ville være en ny type opposisjon og å overta regjeringsmakt?

podemos 

Podemos – ”vi kan” på spansk – var fenomenet som fikk alle som ser seg om etter en ny maktkritisk opposisjon i Europa til å sperre opp øynene i fjor. Dette unge spanske partiet feide inn i offentligheten i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte i valget til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Under ledelse av den karismatiske hestehale- og skjeggprydete frontfiguren Pablo Iglesias, fosset Podemos fram på meningsmålingene og nådde på det meste opp i 31,1 % oppslutning rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE. Desperasjonen i de spanske elitene, ”La Casta” (kasten) som de er døpt i det nye Podemos-språket, var til å ta å føle på. Og da det greske Syriza vant valget i Hellas, så tingene enda dystrere ut for makta i Madrid. Iglesias hadde siden i fjor sommer pleid nære og personlige forbindelser med Syriza-lederen Alexis Tsipras. Var dette den nye og reelt venstreorienterte opposisjonen som var i ferd med å danne en anti-kapitalistisk og euro-kritisk plattform på tvers av landegrensene i EU?

Skjebnefellesskap mellom Syriza og Podemos?

Samme dag som Syriza vant det greske valget i januar i år, sto Pablo Iglesias på en spansk talerstol og ga med et ”tikk, takk, tikk, takk” beskjed til statsminister Rajoy om at tida var i ferd med å renne ut for hans regjerende PP. Først seinere denne vinteren begynte regjeringspartiet omsider å ta utfordringen fra Podemos alvorlig og El Pais skreiv: ”nå har PP bestemt seg for å gjøre hele sitt politiske landsmøte om til en stor plattform mot partiet som dominerer den politiske scenen i Spania selv om de står utenfor parlamentet”. Statsminister Mariano Rajoy inntok talerstolen og hans retoriske motstøt til det han framstilte som demagogi fra Iglesias & Co, var et gjentatt no podemos, altså et ”vi kan ikke”-fingerpek. Han advarte mot ”å gamble med våre barns framtid – i en russisk rulett av lettsindighet, inkompetanse og populisme”.

Disse tre stikkordene er nærmest essensen av den kritikk Syrizas forhandlere ble møtt med fra Brussel og Berlin da den greske regjeringsledelsen prøvde å sette seg opp mot EU-troikaens diktat det siste halvåret. Og skjebnefellesskapet mellom de to søsterpartiene har blitt tydeligere nettopp i disse vår- og sommermånedene da EU-systemet har vist fram sin hardeste side mot partier og land som ikke aksepterer å følge den barske austerity-løypa som den såkalte Troikaen (IMF, ESB, EU-kommisjonen) har staket opp.

På samme måte som deler av det vestlige kommentariatet (blant de mange er VGs kommentator Tom Staavi) har prøvd å klistre det greske Syriza og statsminister Tsipras til påståtte nære russiske forbindelser og mer eller mindre skjult økonomisk støtte, har Podemos fått merke piskesnerten fra beskyldningene som knytter seg til partitoppenes kontakt med og inspirasjon fra Hugo Chavez’ Venezuela og andre latin-amerikanske land. Antydninger om partistøtte derfra er en av ingrediensene. Da sitter ord som totalitære og diktatoriske tendenser løst, samtidig som Podemos også har vært forsøkt knyttet opp til det hjemlige baskiske ETA og dermed ”allianse med terrorister”. I dette koret har de to partiene som har vekslet på å ha makta i spansk politikk siden Francos død, PP og PSOE, sunget omtrent like høyt og skingrende. Noen har dermed døpt dem med fellesnavnet PPSOE, og det fins gode argumenter for at de er to sider av samme sak, med beina like langt ned i den gjørma som spansk korrupsjon og smøringskultur utgjør. Ved årsskiftet satt spanske dommere med over hundre uløste korrupsjonssaker, som antakelig involverte rundt et par tusen mennesker, og korrupsjon og smøring preger alt fra kongehuset via regjeringspartiet og ned til den politiske ledelse på provins- og regionsnivå. Både partier og fagbevegelse er sterkt preget av slike saker, kanskje aller mest i Andalusia der sosialdemokratene i PSOE har sittet i ledelsen i vel tre tiår.

Det fins fellesnevnere mellom Hellas og Spania både når det gjelder korrupsjon og oligarkimakt, og Spanias gjeld er samlet sett et mange ganger større problem enn hva lille Hellas utgjør i EUs økonomi. Redselen for å ettergi gjeld for Hellas, er først og fremst EU-toppenes redsel for smittefaren til gjeldsland som Italia og Spania – dersom disse skulle begynne å kreve sletting av gjeld. Dette har vært et av Syrizas og Podemos’ likelydende krav, og Syrizas nederlag i kampen mot Troikaen har sånn sett også vært et skudd for baugen for Podemos.

Podemos’ vanskelige dilemma

Under et møte om eurokrisa før jul i fjor der jeg innledet om eurokrisa, sa jeg at Pablo Iglesias, etter rekordmålingene på rundt 30 %, viste at han ikke hadde greie på politikk når han hevdet at Podemos tok mål av seg til å få ”absolutt flertall”. Det var litt flåsete sagt av meg, og jeg visste at Iglesias kjente både sin Lenin og sitt italienske idol Antonio Gramsci. Men den ikoniske, marxisme-beleste partilederen ble vel dristig i sin meningsmåling-eufori. Bare måneden etter skulle nedturen begynne. Og det er først og fremst indre svakheter og interne og spanske problemer som kan forklare Podemos’ nedstigning etter himmelfarten. For å forstå det må vi se på grunnlaget for partiets framvekst.

Det er jo framfor alt den korrupte og isolerte elite, ”La Casta” som har næret framveksten av Podemos siden det formelt ble parti så seint som i mars i fjor. Med sitt nye og friske politiske språk og sin treffsikre plassering av ansvaret for den spanske elendighet på denne ledende politikerkasten, fikk Podemos et oppsving som var hjulpet fram av Los Indignados- eller M15-bevegelsen (de spanske occupy’erne) og de etterfølgende sosiale bevegelser som ble formet i de første kriseårene. Podemos tok hele gevinsten av den mistillit som hadde gjæret i årevis blant store velgerskarer og skapte sin særegne partimodell basert på de såkalte sirkler (eller løst organiserte partilag), tydelig inspirert av det ”direkte demokrati” som okkupasjonsbevegelsen M15 hadde utøvd i noen hektiske måneder 2011-12. Det fantes mer enn ett tusen slike sirkler i Podemos’ oppstartfase. En annen inspirasjon var den ideologiske påvirkning fra den argentinske post-marxistiske akademikeren Ernesto Laclau som regnes som opphavsmannen for begrepet ”venstrepopulisme”. Laclau utviklet et begrepsapparat som sprang ut fra klassisk marxistisk tenkning, men som erstattet tradisjonell klassekampanalyse med tanker om et radikalt og direkte demokrati, og som opererte på andre arenaer enn i de vanlige stemmelokaler og fagforeninger. Denne miksen av nye ideer og ny organisering, inkludert hyppig bruk av nettbaserte debatter og avstemninger, ga Podemos det løftet de fikk i løpet av få måneder etter partidannelsen i fjor. Men dette løftet skyldtes også en leder hvis popularitet som landskjent tv-debattleder og skarp debattant ble utnyttet for alt det var verdt av partiet.

Men i vinter har et nytt ”anti-korrupsjonsparti” vokst fram med rekordfart. Partiet Ciudadanos, liberalt og sentrum-høyreorientert, fikk nesten like stor oppslutning som Podemos under valget i Andalusia i vår (en måned før det lokale og regionale valget i resten av Spania), enda nykommerne ikke en gang hadde egen organisasjon i provinsen. Det samme valget ble en enorm skuffelse for Podemos som ”bare” fikk 14,8 % av stemmene. De fleste fløypartier ville jublet over slik medgang, men når forventningene blir skrudd opp slik ikke minst Iglesias gjorde før jul i fjor, så blir fallet desto større. Etter nedturen har det trolig inntrådt en ny fase der Podemos har landet på et mer ”naturlig leie”. De siste målingene i juli og august viser 18 og 15 % (h.h.v. i El Pais og GAD3), og de tolkes dels som resultatet av spansk økonomis forsiktige framgang. Det siste har statsminister Rajoy forsøkt å utnytte ved å love en prosent lønnsvekst til offentlige ansatte som har blitt pålagt lønnsfrys og pensjonskutt i flere år.

Andre tegn på at Podemos har stagnert kom i lokalvalget 24. mai i år da riktig nok partiet vant viktige seire gjennom felleslister som sikret borgermestervervet i byer som Madrid og Barcelona. Men det var andre kandidater enn Podemos-folk som inntok disse vervene. Den mest kjente er Ada Colau, en anti-husutkastelsesaktivist som har blitt landskjent som ”bank-dödare” fra sin base i Barcelona. I Madrid har den 70-årige menneskerettsjurist og tidligere medlem av kommunistpartiet, Manuela Carmena, blitt ordfører. Og hun gjør nettopp et poeng at hun ikke er Podemos-medlem. Disse felleslistenes suksess har avdekket at det fins mange andre om beinet når det kommet til hvem som skal representere opprøret og opposisjonen i Spania. I tillegg til felleslistene i byene stilte også Podemos egne lister i regionsvalget. Paradokset var at partiet bare fikk litt over halvparten så mange stemmer i Madrids regionvalg (287.000 stemmer) som felleslista Ahora Madrid fikk i byvalget i Madrid (519.000). Dermed er det mange på den breiere venstresida – til venstre for sosialdemokratene i PSOE – som har fått vann på mølla for å bygge allianser der også Podemos bør inngå. Blant disse er lederen for Det forente venstre, Isquerda Unida, Alberto Garzon. Slik møter Podemos-ledelsen et nytt dilemma i en situasjon der de det siste halvåret har tilpasset seg tanken om å skulle regjere på bakgrunn av et sterkt valgresultat i parlamentsvalget som sannsynligvis vil komme i november i år. Bør de fortsette langs dette ”solo-sporet” eller alliere seg med koalisasjonspartnere som har vist at de kan vinne valg når de samler seg.

”Spansk sensasjon” eller lang opposisjonsmarsj?

I en artikkel i Le Monde Diplomatique (juli 2015) drøfter Pablo Iglesias de nye problemer Podemos møter nå som motstanderne har fått summet seg til motangrep. De har lykkes et stykke på vei (bl.a. trakk den ene av ledertroikaen, Juan Carlos Monedero seg i vår etter anklager om manglende skattebetaling og Venezuela-forbindelser) og det tvinger Iglesias til å innrømme at de er på vei til å bli plassert på den høyre-venstre-aksen han ville unngå å bli definert langs, og at hans forsøk på å plassere Podemos som ”en ny sentralitet” (dvs verken ”høyre” eller ”venstre”) er i ferd med å glippe.

I sin eufori i vinter har partiledelsen lagt om politikken med tanke på å skulle ta makta og har lagt til side noen av sine opprinnelige krav (som borgerlønn, krav om full sysselsetting i et land med 22 % ledige, senking av pensjonsalderen, og det å nekte å betale tilbake ”illegitim gjeld” til EU), må partiet vende seg til å kjempe om tredjeplassen på pallen fram mot høstens valg. Da vil det kanskje bli mindre snakk om populisme og mer om organisasjon og skolering, mindre Laclau og mer Lenin og Gramsci.

Inigo Errejon, Podemos’ ideolog i det som inntil i vår var partiets ledertrio, kalte i fjor sommer partiet for ”den spanske sensasjonen. Det samme navnet har den norske forfatteren Lotta Elstad brukt som tittel på sin pamflett om Podemos (Manifest forlag, 2015). Og Podemos har uten tvil oppnådd det ”sensasjonelle” ting som å true det spanske ”topartisystemet” og å bidra til opposisjonelle borgermestere i flere av storbyene i lokalvalget. Podemos har ikke minst utfordret sosialdemokratiet som nå ikke riktig vet hvilken vei de skal vende seg for å finne passende lekekamerater. Sånn sett har dette et allmenneuropeisk perspektiv som bidrar til å forme nye tanker om hvordan et reelt venstre kan skapes når sosialdemokrater i alle land har forent seg bak EU-troikaens ”austerity”-politikk.

Da Juan Carlos Monedero overraskende forlot sin posisjon i ledertroikaen i slutten av april i år, var det med en erklæring om at han fortsatt var god venn med Iglesias. Men partistifter Monedero kom også med en antydning om at Podemos gjorde for mye for å likne på andre partier og at han var kritisk til partiets utvikling det siste halvåret. Dermed berørte han det som har blitt en vanskelig balansegang mellom partiet til ”de indignerte” og okkupantene fra plasser og torg og det å bli det ansvarlige partiet som kan innta de nødvendige posisjoner når velgerne måtte kalle dem til det. Dette dilemmaet er vel også det som gjør at Podemos kanskje ikke vil bli stående igjen som ”sensasjonen” i spansk politikk når bølgene fra 2014 har lagt seg, men som bare har vært et langt og særdeles spennende kapittel i den lange fortellinga om å gjenreise en levedyktig opposisjon til venstre for sosialdemokratiet i Spania – og i resten av Europa.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s