EU er en maskin for frigjøring av europeisk kapitalisme

Et nesten samstemt kommentariat har støttet det tyske krav om at grekerne ”må gjøre opp for seg”, nærmest på moralsk grunnlag. Men i kulissene for sommerens drama skjuler det seg en historie om tysk-franske globale ambisjoner, rå utbytting av tyske arbeidere og Berlins bidrag til den greske korrupsjon.

Mobilt hjem i Aten. Det er mange som bor på gata eller har hus på hjul som denne mannen i bydelen Keramikos.

En maskin for frigjøring av kapitalismen – og en maskin for fattigdomsvekst for tusener av EU-innbyggere . Mobilt hjem i Aten. Det er mange som bor på gata eller har hus på hjul som denne mannen i bydelen Keramikos.

Hellas er tvunget i kne av Troikaen og Syriza preges av indre rivninger om veien videre. På kort sikt kan de triumfere, alle de forståsegpåere som har ropt ut sin moralske fordømmelse mot de frekke, late og griske grekere som ikke eier anstendighet. Vi har hørt disse lydene en stund, fra superkapitalist Jens Ulltveit-Moes påstand tidligere i juli om at ”grekerne oppfører seg som bortskjemte barn” via DN-kommentator og tidligere Hjelmsgate-anarkist Kjetil Wiedswangs ustoppelige strøm av forsøk på å latterliggjøre Syriza, og til min hjemlige regionsavis Fædrelandsvennens leder forleden som slår fast at til syvende og sist må grekerne løse ”sitt eget problem”. Felles for dette lille knippe av ytrere er deres manglende interesse for de som sitter på den andre sida av forhandlingsbordet. Det er den tyske ”moralfortelling” som har fått fullt gjennomslag, i kommentariatet, så vel som blant politikere. Sist ute var Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som med forbløffende klarhet utstedte kravet om å drive politikk etter ukepengeprinsippet: ”Moderniser” først, få ukepengene når jobben er gjort! Støres modernisering innebærer alle de krav som Troikaen (IMF, ESB og EU-kommisjonen) har stilt som betingelse for utbetaling av nye lån, inkludert svekking av arbeidstakernes rettigheter og fagbevegelsens stilling i gresk arbeidliv. Støre innrømmer riktig nok i intervjuet med Klassekampen (17.07.) at han ikke vet mye om gresk arbeidsliv. Men indirekte innrømmer han dermed at han heller ikke vet noe om tysk arbeidsliv, noe som er et mye mer sentralt spørsmål å trenge inn i enn hva som skjer i Hellas med en økonomi som utgjør 1,9 % av EUs brutto nasjonalprodukt.

Den tyske retten til sosial dumping

Støre er dels, men bare dels unnskyldt. For endringene har skjedd så umerkelig i Tyskland. En gang for et snes år siden var tysk og norsk reallønn på samme nivå, øverst i Europa, høyest i verden. I ly av de høylytte indre europeiske rivninger, ikke minst om hvem som skulle lede den nye europeiske sentralbanken ESB i forberedelsene til euroen som fellesvaluta, hvor denne nye EU-banken skulle lokaliseres og om hvilke kriterier som skulle stilles til nye medlemmer av euro-området, løste Tyskland sine interne problemer med stor handlekraft. Tyske lønninger sluttet å vokse, ja de sank faktisk i en lang periode. Fra 1999 til 2008 falt gjennomsnittlig tysk reallønn med 0,3 prosent, ifølge OECDs årlige Economic Outlook. Samtidig vokste arbeidsproduktiviteten. Med andre ord ble det skapt et overskudd i tysk industri som altså over hodet ikke gikk til å berike arbeidere og funksjonærer. Derimot økte den nominelle formuesinntekten i tyske selskaper med gjennomsnittlig 50 prosent i perioden 2000–2011. Så hva har skjedd med det solide tyske næringslivs- og industrilokomotivet som gjennom nesten hele etterkrigstida har vært kjent for sine betriebsrat – bedriftsråd med ansatterepresentanter – sin sterke og ansvarlige fagbevegelse, sin fordelingspolitikk og sin stabilitet? Hvorfor har Tyskland blitt stående igjen på valen, nærmest uutfordret, som eurokrisas store seierherre? Hvorfor aksepterer vi beskrivelser, gjentatt til det kjedsommelige i media og blant ledende økonomer og politikere, som framstiller Tyskland som den moralsk overlegne staten blant alle fattige fettere i Europa?

Dramatiske endringer har rammet tysk arbeidsliv, endringer som trolig vil ha varig effekt for styrkeforholdet mellom partene i arbeidslivet og som også tjener som et eksempel til etterfølgelse for andre eurosoneland. I den forstand fungerer «Standort Deutschland», dette slagordet for å styrke tysk fornyelses- og konkurranseevne på verdensbasis, som et laboratorium for nye standarder i arbeidslivet. I dette laboratoriet bobler og koker det, ikke minst når det gjelder fordelingspolitikken. I takt med den den relative lønnsnedgangen har inntektsforskjellene i Tyskland nærmast eksplodert. Den gjennomsnittlige disponible inntekten til de 20 % med lavest inntekt ble redusert med 9,7 % mellom år 2000 og 2010. Derimot økte den disponible inntekten til den rikeste tidelen av befolkninga med 15,5 %. Dette er det landet som holdes fram som EUs mønsterstat – av kristelige så vel som ”sosiale” demokrater ute og hjemme – og som får lov til å sette den moralske standard for korrekt politisk opptreden og bokholderi. Men innholdet i denne tyske oppskriften er rå utbytting av egne arbeidere, for å øke konkurranseevnen utad, mot Asia og den store verden utenfor EU, mens de nyter godt av en euro som svinebinder de ikke eksportrettede sørlige landene i EU.

Gresk korrupsjon – med hjelp av korrupte tysk kapitalister

Under debatten om den greske gjelda i Bundestag i Berlin før folkeavstemninga i Hellas førte lederen av det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, Sigmar Gabriel, an i advarslene mot å gi etter for de greske krav. Med forakt slo han fast at han ikke ville gi en halv euro med til ”det korrupte landet”. Ingen bestrider at korrupsjon er et grunnleggende gresk samfunnsonde. Men få letter på steinene for å se hva som fins på undersida. Da vil en finne plenty med tyske bidrag i en prosess som har vært en pådriver for å øke den greske statsgjelda. Et av de verre eksemplene er den store Siemens-skandalen der greske myndigheter inngikk en avtale om utbygging av sikkerhetssystemer med det greske teleselskapet OTE før OL i Aten i 2004. Kontrakten lød på 500 millioner euro og det er antatt at 35 millioner av dem ble brukt som smøring, eller miza som er det greske ordet for bestikkelse. Det vil si, det fins også et annet begrep, fakelaki, som er det ordet man benytter for de små og daglige under-bordet-beløpene, altså penger som kan puttes i en konvolutt. Men i forretningsverdenen er det ikke plass til beløpene de opererer med i en fakelaki. I Siemens-skandalen ble til og med de politiske partiene som har vekslet på å lede landet, Pasok og Ny Demokrati, tilgodesett med prosenter av investeringene, har gode kilder i systemet hevdet. Siemens måtte mange år seinere innrømme at de hadde bedrevet bestikkelsesframstøt for å få kontrakten og betalte 270 millioner euro for bot og bedring. Men Siemens er ikke aleine, for både Daimler, Deutsche Bahn, Deutsche Telekom og Ferrostaal, har vært involvert i heftige smøringsaffærer. Sistnevnte firma har vært i søkelyset for en nyere skandale som har bidratt til å trekke Hellas enda lengre ned i gjeldsgjørma enn de hadde behøvd å være. Greske forsvarsutgifter lå før finanskrisa på 3–4 milliarder euro i året, en sum hinsides all fornuft for et av EUs minste land i folketall. Dette var fristende jaktmarker for internasjonal forsvarsindustri, og først i rekka stilte den tyske industrien som i årene 2004–2008 leverte en tredel av det den greske regjering etterspurte. Da de inngikk en avtale med tyske Ferrostaal om levering av fire ubåter til en totalsum av 1,2 milliarder euro, antas det at 200 millioner euro gikk med til bestikkelser. En parlamentarisk undersøkelseskommisjon fant ut at Hellas har måtte betale minst 2 milliarder euro i bestikkelser i denne perioden. Og når det gjaldt ubåtskandalen så var selveste forsvarsminister Akis Tsochatzopoulos fra Pasok involvert i ulovlighetene. Til alt overmål ble han for to år siden tatt i skatteundragelse for en av sine større eiendommer i Aten. Også andre Pasok-ministre har blitt anklaget for både medvirkning til bestikkelser og hvitvasking av penger i utlandet. Kort sagt: Tysk kapital er like rå hjemme som ute og følger den globaliserte kapitalismens første bud, whatever means necessary, for å vinne sine milliardkontrakter. Til det egner eurosonen seg ypperlig som hjemmemarked. Noen vil kanskje tenke på en rev i en hønsegård.

Euro-kapitalismen: ”En fransk konduktør på et tysk lokomotiv” 

I 1989 bestemte Frankrike og Tyskland at de ville utvide det europeiske unionsprosjektet til også å omfatte en fellesvaluta for global handel og investering. Dette anså kapitalen i EUs to største land som nødvendig for å konkurrere mot dollar og yen. Ti år deretter ble valutaen realisert, og i første omgang ble ti EU-land med på å oppheve sin egen valuta til fordel for euro. De nå så berømte konvergenskriteriene, altså krav til samordning av budsjetter og gjeldsbyrde, ble satt opp – og siden brutt av alle EU-land, inkludert Tyskland og Frankrike. Med god hjelp av Goldman Sachs-bankens evne til budsjettsminking ble Hellas lurt inn i euroen. Den enfoldige vil nøye seg med å ta dette som nok et uttrykk for grisk gresk frekkhet, mens den nøkterne observatør vil måtte innrømme at euroen var blitt et politisk redskap for å drive EU-prosjektet videre framover der budsjettmessige kalamiteter ikke skulle få ødelegge for økonomiske framskritt i florisante tider. Euroen ble skapt som en solskinnsvaluta. Men det er som kjent bare i Southern California det aldri regner…

Politisk skaffet EU-elitene seg ryggdekning for prosjektet ved å framkalle illusjonen om Europas ”sosiale dimensjon”, anført av EU-kommisjonens mangeårige leder Jacques Delors som fikk med seg alle kontinentets arbeiderpartiledere på denne sosialdemokratiske visjonen. Arbeiderne skulle også få sin del av ”de fire friheter”, mens markedet ekspanderte over landegrenser og inn i tidligere beskyttede offentlige sektorer. Etter den 4. fulgte den 5. frihet, friheten til å utøve sosial dumping.

Drivkraften i denne overnasjonale integrasjonen skulle bli EU-domstolen med sin ustoppelige kritikk av eksisterende nasjonalt lovverk og arbeidslivsregler som var til hinder for den frie kapitalflyt og etableringsrett over landegrenser. ”Slik ble EU en maskin for liberalisering av europeisk kapitalisme som satte regjeringer i stand til å innføre hvilken som helst variant av markedsvennlige reformer til tross for motstand fra egne lands innbyggere.” EU – et frigjøringsredskap for kapitalismen, altså. Slik formulerer Wolfgang Streeck det (s. 105) i boka Buying Time – The Delayed Crisis of Democratic Capitalism. Den tyske sosiologen er en av de som med skarpest observasjonsevne og kvassest penn har knyttet EUs krise sammen med en kapitalismekritikk i boka som kom på engelsk rett før jul i fjor. I en lengre artikkel i New Left Review i fjor vår lød en forsmak på boka i tittels form: ”How will Capitalism end?” Streeck stiller opp en absolutt motsetning mellom demokrati og kapitalisme i sin nyliberale variant, dømmer euroen nord og ned, skapt som et uttrykk for globaliseringseuforien på 1990-tallet og anbefaler flere EU-land å gå ut av euroen og tilbake til tradisjonell devaluering, et redskap som er ”en torn i kjødet på fellesmarkeds-totalitarsimen.” (s.182)

I går lanserte den britiske Channel 4-journalisten Paul Mason en annen bok om samme tema: The End of Capitalism has begun. I en lang avisartikkel i The Guardian framførte Mason hovedresonnementet sitt i boka i forrige uke. Boka skal jeg komme tilbake til i denne bloggen, men foreløpig kan vi slå fast at den tidligere trotskisten Mason nok vil få sin fulle hyre med å fekte i øst og vest til forsvar for bokas dristige påstander. En annen tydelig kapitalismekritiker – som er blant de første kritikere av Masons synspunkter slik de ble presentert i The Guardian – er den marxistiske økonomen Michael Roberts. I sin blogg, hvor han avlegger hyppige visitter til den greske krisa, sammenliknet han nylig (19.07.) euroen med et tog der Tyskland er lokomotivet mens Frankrike er konduktør. Skinnegangen er lagt, så det er ingen tvil om hvor ferden går. Men konduktøren har av og til et ord med i laget på hvor fort det skal kjøres.

Så la oss pense debatten inn på et nytt spor, kapitalismesporet, så ser vi ha som skjer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s