Det greske folk stanger hodet mot en sosialdemokratisk austerity-mur

Alexis Tsipras har en plan og fikk det svar han ba om fra sitt eget stolte folk. Det kraftfulle oxi løser i og for seg ingen ting for Hellas, annet enn å øke sjansen for en politiske mobilisering for den lange marsjen for å kvitte seg med gjeldsåket.

greece-bailout[1]

Jeg var på nippet til å skrive en liten blogg sist søndag ettermiddag, før valgresultatet forelå, med et forsiktig «skal jeg våge å tro på et nei» som tenkt tittel. Det var etter at jeg snakket med en venn som kom med ferske inntrykk fra Aten der tall fra den store manifestasjonen sist fredag ble anslått til et sted mellom 120.000 og 150.000 demonstranter til støtte for Syriza og statsminister Tsipras. I media både hjemme og ute ble det stort sett rapportert om to store markeringer, en for ja og en for nei. Men de mest pålitelige mål jeg har sett viste at det «bare» var 20.000-25.000 på ja-møtet som fant sted ved den gamle olympiastadion, et snes diskoskast øst for parlamentsbygget. Men på Syntagmaplassen, foran parlamentet, både på det øvre og nedre nivå, var det så pakket med folk at alle tilstøtende gater inn til plassen var blokkert. Denne massive markeringen kunne aldri Syrizas eget apparat ha organisert, sa noen av mine venner i det greske regjeringspartiet. For det var de breie lag av folket som stemte med føttene. Siden gikk de hen og brukte stemmeseddelen – på et avstemningsgrunnlag som strengt tatt var temmelig uforståelig, formelt sett. Men reelt skjønte alle hva et oxi – det uttales «å-shi» med trykk på siste stavelse – betydde.

Tsipras snakker direkte til folket

Som da Syriza vant valget i januar i år, klarte Alexis Tsipras også denne gang å overbevise folk om ikke å la seg rive med av den frykt som ble forsøkt skapt både av politiske motstandere i Hellas og blant EU-toppene om hvilken ulykke Syriza ved makta vil bringe grekerne inn i. Igjen viste Tsipras sin enestående evne til å snakke direkte til folket, og til å be det samme folket uttale seg akkurat i det rette og avgjørende øyeblikk. I stedet for å gå veien om egne partiorganer og parlamentet, valgte han å annonsere en folkeavstemning som etterlot politikere i så vel Brussel som i Aten perplekse. I realiteten ble dette et valg for eller mot Syrizas regjering, ja for eller mot Tsipras som statsminister. For selv om vel 61 % av grekerne som stemte har sagt nei til det «tilbud» om nye nedskjæringer  som troikaen (pengefondet IMF, sentralbanken ESB og EU-kommisjonen) byr Hellas etter de siste forhandlingene, er det ikke mye konkret Tsipras kan slå i bordet med når de nå går inn i nye runder – med angivelig aller siste deadline søndag denne uka. Men den unge statsministeren vet at hans folk følger ham med argusøyne og at de sannsynligvis vil støtte hans vurderinger når det kommer til de vanskeligste beslutninger.

Hvorfor klamrer Tsipras seg til euroen og nekter å bøye seg for bryske Brussel- og Berlin-røster om å gå i kne og vilkårsløst godta betingelsene som stilles for nye gjeldsbetjeningslån? Jeg tror mannen har en plan. Han vil teste ut til siste trevl muligheten for å bygge opp en opposisjon innad i EU-systemet som krever et alternativ til den rådende budsjettkutt-politikken. La gå at Tsipras har hatt overdrevne forestillinger om hva han kunne oppnå, og mange innen Syrizas parlamentsgruppe mener han har hatt illusjoner på dette punktet, men han kjemper som en løve mot lansestikkene fra austerity-politikere i alle land, og øyner kanskje glimt av håp om at dette over tid vil skape grunnlag for indre opposisjon. Håpet kan synes fåfengt blant statsledere som han kanskje har festet størst lit til tidligere, som en president Hollande eller en statsminister Renzi. Men på den annen side har det dukket opp sterke utfordrere til de sittende regjeringer i land som Spania og Irland. Jo lenger Tsipras fortsetter sin oppholdende strid mot overmakta, desto større er muligheten for at det Brussel-skeptiske Podemos og det EU-kritiske Sinn Fein skal lykkes i deres respektive forsøk på regjeringsinnflytelse i Madrid og Dublin. Denne kampen har perspektiv langt ut over spørsmålet om hvorvidt Hellas skal bli eller gå ut euroen.

Dernest  forsøker Tsipras å få til en hjemlig mobilisering hvor han er nødt til å ta hensyn til at det fortsatt er omkring 70 % av det greske folk som er for euroen. Derfor kan han ikke foreta seg alt for brå bevegelser henimot et «grexit»-standpunkt, med eventuell overgang til en nødvaluta eller tilbakegang til drakmen. Jeg tror Tsipras er grunnleggende tilhenger av euroen, men det som betyr mer for en politiker med hans ambisjon er at han er på bølgelengde med folkeflertallet. I motsetning til den delen av Syriza som helt siden den formelle dannelsen av det mangslungne partiet for to år siden har vært for å vedta en snarest mulig exit fra både euroen og EU, har partileder Tsipras unngått de interne konfrontasjoner. Det har skjedd til både frustrasjon og irritasjon fra venstreopposisjonen i Syriza som stadig har gått rundt og håpet på nye møter der de store avgjørelser om gjeldsforhandlinger og veien videre skulle behandles. Men Tsipras har en annen dagsorden. Kun to ganger har sentralkomiteens 200 medlemmer blitt sammenkalt siden valgseieren 25. januar. Dermed har Tsipras unngått bindende vedtak som har innskrenket hans evne til å manøvrere i det ekstremt krevende forhandlingene han og hans tidligere og nå nye finansminister har vært gjennom. Med folkeavstemningsutspillet satte han venstreopposisjonen sjakk matt (for hvem kunne vel protestere mot at folket fikk si sin mening?), og viste hvilken evne han har til å mobilisere massene ansikt til ansikt, som i stormøtet på Syntagmaplassen fredag. Sånn opptrer en rotekte marxistisk statsmann som har forstått at en må ligge unna partisekterismens irrganger hvis en skal nå ut til de breie lag av folket. Slik opptrer også en taktiker som nettopp ved denne manøvren fikk eksponert de innen egen regjering og eget parti som framsto som vilkårsløse tilhengere av euroen, uansett hvilke betingelser austerity-jihadistene i Brussel og Berlin byr dem.

Tsipras viste evne til høyt spill da han ba om folkets nei. For han møtte et europeisk og hjemlig propagandaorkester som tutet ørene fulle på grekerne om hva de risikerte hvis de fulgte hans råd. Det var også høyt spill overfor opposisjonen i eget parti som ved et svakere resultat eller et regelrett «ja» til fortsatt underkastelse for troikaen, ville kunne ha undergravd muligheten for å holde Syriza samlet i parlamentet. Slik framstår Alexis Tsipras som en balansekunstner som klarer å holde håpet oppe om å unngå katastrofe for gresk økonomi, samtidig som han ikke fører sitt parti og sin regjering lukt inn i en sosialdemokratisk aksept for troikaens kriseoppskrift. Slik har han klart å bære et parti av sprikende staur gjennom sitt første halvår som regjeringssjef. Men enhver som har prøvd seg på den øvelsen vet hva som skjer når først en staur løsner …

Den kristelig- og sosialdemokratiske austerity-fronten

De siste ukene har framvist et stormløp fra europeiske toppolitikere for å skremme og true grekerne til lydighet. Den tyske finansminister Wolfgang Schäuble har lenge befunnet seg i spissen for dette feltet av politikere som åpent har sagt at de ønsker en eurosone uten Hellas som medlem. Han har vært den steileste motstander av nå avgåtte finansminister Varoufakis i den mektige Eurogruppa av de 19 eurolandenes finansministre. Kristeligdemokraten Schäuble har, i motsetning til sin sjef Angela Merkel, ikke behøvd å sette tann for tunge i sine bestrebelser på å fortelle grekerne at de ikke bør ha forhåpninger om noen form for gjeldslettelser. Men den tyske koalisjonsregjeringa består også av sosialdemokratene i SPD. Merkels nestsjef, visekansler Sigmar Gabriel, som er leder for SPD, uttalte dagen før søndagens valg at Tsipras hadde «revet de siste broer som Europa og Hellas kunne bruke for å nå et kompromiss».

I onsdagens debatt om Hellas i EU-parlamentet ble statsminister Tsipras utsatt for nye anklager fra kristeligdemokratiske, sosialdemokratiske og liberale politikere. Nestlederen for Europeisk folkeparti (EPP), Manfred Weber fra det bayerske kristelig-sosiale partiet CSU gjentok sin egen finansminister Schäubles påstand om at Aten bare har seg selv å takke for gjeldskrisa og landets økonomiske situasjon, og at Tsipras dermed må lete forgjeves etter syndebukker utenfor Hellas. Weber anklaget også Tsipras for beslutningen om å holde folkeavstemning, i stedet for å gjøre som andre medlemsstater, nemlig å innføre reformene og foreta de nødvendige finanspolitiske konsolideringer.

Presidenten i EU-parlamentet, Martin Schulz, også han tysk sosialdemokrat, dro til Aten i kampens hete for å fortelle grekerne at de sto overfor et «Armageddon», en dommedagskatastrofe av bibelske dimensjoner, altså. Han truet med at «uten nye penger vil ikke lønninger bli betalt, helsesystemet vil slutte å fungere, kraftforsyning og offentlig transport vil bryte sammen og de vil ikke bli i stand til å importere livsviktige varer fordi ingen vil være i stand til å betale.»

Og i aller forreste linje for austerity-fronten i Brussel har lederen for eurogruppa, altså eurolandenes finansministre, Jeroen Dijsselbloem, stilt seg. Han er finansminister i det nederlandske arbeiderpartiets (PvdA) koalisjonsregjering. Mandag ba den nederlandske sosialistpartilederen Emil Roemer om at den sosialdemokratiske finansminister Dijsselbloem må gå av som leder for eurogruppa fordi han har støttet sin mektige tyske kollega Wolfgang Schäuble gjennom hele Hellas-krisa siden Syriza kom i regjering. Dette kravet om avgang ble framsatt som svar på at Tsipras gikk med på å «ofre» sin egen finansminister Varoufakis dagen etter det greske folkets kraftfulle nei i et forsøk på å lette forhandlingene i en avgjørende fase. Varoufakis, uten slips, men med nok  av kunnskap om økonomisk historie og euroens grunnleggende svakhet som felles valuta, har vært «a pain in the ass» for de andre finansministrene i denne kristelig- og sosialdemokratiske nedskjæringsligaen.

Og Gahr Støre sier ingenting (som ikke EU er enig i)

Søndag kveld var vi samlet, mange hundre av oss som heier på Hellas, under Klassekampens valgvake for Syriza på et utested på Tøyen i Oslo. Jubelen sto i taket da de første valgdagsmålingene kom på den oppriggede storskjermen. Siden kom enkeltkretsers resultater med nei-stemmetall på over 70 % feler steder. Fra før valgdagen viste målinger at det var ungdommen som var de sterkeste støttespillere for Tsipras ønske om et tydelig nei fra folket. I følge en meningsmåling fra Antenna News var det 67% nei-flertall blant grekere under 35 år. Det er altså ungdommen som omsider har våknet til politisk dåd og som har talt gjennom en demokratisk avstemning.

En skulle tro at Arbeiderpartiet her hjemme, og særlig kanskje AUF ville delta i jubelen. Men nei, fra Ap er det taust som i en kalket grav. Fra hovedkvarteret i Det norske arbeiderparti henvises det derimot (iflg Klassekampen 06.07.) til Jonas Gahr Støres Facebook-side. Der skriver han om at det greske nei kaller på politiske løsninger og han advarer mot å kaste Hellas ut av EU. Mot slutten av sin betraktning kommer han til en forsøksvis konklusjon: «Men reformer og utsikt til gjeldslette må komme som en helhet. Det siste kan ikke vente på det første slik det nå ligger an, det finnes knapt en vekstevne i den greske økonomien, og det lille som finnes vil forsvinne om det er kutt og kutt og kutt til svake grupper dette skal handle om. Det er enighet om en avtale med en slik balanse EU og Hellas må arbeide for nå.»

Altså: På den ene sida må gjeldslette være en del av en helhet der reformer inngår. Men på den annen side kan ikke gjeldslette vente på «reformer». Dermed ender Ap-lederen opp med å anbefale EU og Hellas å arbeide for «en balanse» mellom disse to sidene. Originalt! For hva annet er det EU og Hellas har kranglet om i fem måneder enn nettopp å finne fram til denne «balansen» – som jo egentlig handler om maktbalansen mellom det ene Hellas og de 18 øvrige euroland? Med andre ord: Gahr Støre er ikke i stand til å komme med så mye som et nytt komma i sin anbefaling til «konfliktløsning».

Han kunne ha sagt at nå har konflikten kommet så langt at det ikke er mulig å skape ny vekst i Hellas uten at gjelda slettes. Han kunne bare ha sitert den siste rapporten fra Det internasjonale pengefondet IMF som slår fast at den greske gjeldsbyrden fortsatt vil være 118 % av brutto nasjonalprodukt i 2030, eller det dobbelte av de 60 % som euroens konvergenskrav tillater, dersom ikke landet får slettet deler av gjelda. Han kunne ha sagt at nå må Norge utbetale de 52 milliarder kronene som i 2012 ble bevilget til IMFs lånepakke, men som ligger saltet ned i Norges Banks kjølige kjellervelv, og vært raus på vegne av renteniststaten Norge. Han kunne ha krevd at det norske lånet ble gitt til grekerne som dermed kunne slette en tilsvarende del av sin gjeld som et bidrag til å bryte ut av gjeldsfengselet. Sannsynligvis ville han kunne fått flertall for et slikt forslag på Stortinget, med litt mobilisering i krokene attåt. Slik ville kanskje sosialdemokratiske ledere ha tenkt en gang – i den internasjonale solidaritetens navn.

Det var den gang det, men itte nå.

Advertisements

4 thoughts on “Det greske folk stanger hodet mot en sosialdemokratisk austerity-mur

  1. Bra kommentar, Halvor.
    To ting:
    1) Er det ikke mulig å gå ut av Eurozone (underlagt finanspolitikken, etc fra den Europeiske Sentralbanken), men beholde Euroen som valuta i Hellas. Jmfr. så har Ecuador US dollar som valuta, uten å følge USAs økonomiske retningslinjer?
    2) I forhold til Gahr støre er det viktig å nevne Thorbjørn Jaglands kommentarer som sekretær i Europarådet, noen sosialdemokrater begynner å forstå hva dette gjelder

    • Takk Olaf. Jeg har ikke noe klokt svar på ditt spørsmål annet enn at jeg tror det er utenkelig for ESB å akseptere at et land skal få unntak fra konvergenskravene, dvs «den indre devaluering» som de forutsetter at hvert underskuddsland må foreta for å være verdig euromedlem. Hvis ESB skal akseptere en euro-tilknyttet valuta, så må det vel heller være snakk om en såkalt IOU, altså alternativ nødvaluta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s