Homse blant hardhauser – en fransk arbeiderklassefortelling

Den 23-årige forfatteren Edouard Louis har gitt en sansende og skarp beskrivelse av sin oppvekst i en nordfransk industriby. Egentlig het han Eddy Bellegueule, men romanen er beretningen om hvorfor han både flyktet fra sin familie og inn i sitt alter ego.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatteren av romanen Farvel til Eddy Bellegueule går ingen omveier i beskrivelsen av sin oppvekst: «Jeg har ingen lykkelige minner fra min barndom», lyder åpningssetningen. Og i neste avsnitt er det rett på sak, skolesak så å si: «I korridoren dukket det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spyttet meg i fleisen, Her! Ta imot! Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Det renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort…»

Og to sider seinere, etter å ha vært en rask tur innom farens voldsatferd, fra slåssing i fylla utenfor kafeen i den lille landsbyen fordi noen av mennene hadde «sendt moren min litt for dvelende blikk», til drap av nyfødte kattunger i en plastpose som ble smelt inn i kantsteinen «helt til posen ble fylt med blod og mjauingen opphørte», kommer stikkordet. Guttene med den gule og tyktflytende velkomsthilsenen i skolekorridoren stempler tiåringen med spørsmålet: Er det du som er homoen?

Arbeiderklasseskjebner

Eddy Bellegueule ble født i 1992 i en liten, og i romanens begynnelse navnløs landsby i Nord-Frankrike. Faren er arbeidsløs og trygdet industriarbeider, mens mor har vært hjemmeværende og etter hvert er pleier i eldre menneskers hjem. Hun beskriver det fengslet hun syns hun har levd i (alle replikker i boka er ført i kursiv som en sammenhengende del av teksten, og i tilnærmet brei sosiolekt, slik:) Jeg vil ikke at du skal hangle gjennom livet sånn som meg, jeg blei smelt på tjukka da jeg var sytten. Etter det har jeg slitt og slava, jeg har blitt værende her og har ikke gjort en drit. Ikke reist på ferie, ingenting. Jeg har brukt hele livet mitt på å gjøre reint i huset, og på å tørke drit av unga mine eller gamlingene jeg har tatt meg av. Jeg har gjort dumme ting.  «Dumme ting» utlegges av sønnen, altså romanforfatteren med sosiologiblikket, som en redsel for å gjøre feil som kunne få de alvorligste konsekvenser for familien, som at «de ikke hadde noe å spise ved slutten av måneden. Hun forsto ikke at de retningene livet hennes tok, det hun kalte feilene sine, tvert imot føyde seg inn i en serie med helt logiske mekanismer som nærmest var fastlagt på forhånd, ubønnhørlige.»

Også de unge, i Eddys egen generasjon, får sine ambisjoner slipt ned. Som Sabrina, den fem år eldre jenta som Eddy skal prøve å bli kjæreste med for å bevise at han ikke er homo. Sabrina ville studere medisin, men ble rammet av janteloven, akkurat som Eddys søster: «… som først ville bli kirurg, så allmennpraktiker, så sykepleier, så pleieassistent og til slutt hjemmehjelp (gi medisiner og vaske gamlinger i ræva, yrket til moren min).»

I denne knapphetens tilværelse vokser menneskene opp og må lære seg å bli hardhauser. Eddys far er, og sier stadig at han er en hardhaus, broren like så, fetteren er så hard i hausen at han ender i narkokriminalitet og fengsel hvor han dør. Eddy prøver intenst å bli hardhaus, men vet at han ikke kan bli det. Han er en avviker i dette samfunnet og denne familien som kues under den evig tv-tittende farens uregjerlige sinne, hans alkoholisme, hans rasisme, hans bitterhet. Alle i denne byen av nedlagte industriarbeidsplasser og håpløshet preges av sin klasseskjebne, som fetteren Sylvian som står overfor statsadvokaten i retten og ikke forstår at barndom uten en kjent far og mor som forlot gutten har noe med kriminaliteten å gjøre. Det var noe med språket de snakket. «Fetteren min svarte stotrende at han ikke forsto spørsmålet, og ba ham gjenta det. Han ble ikke forlegen, han følte ikke maktbruken som statsadvokaten utøvde, denne klassemaktbruken som hadde ekskludert ham fra skoleverdenen, denne maktbruken som gjennom en lang rekke av årsaker og virkninger, hadde ført ham hit, til rettssalen. Tvert om tenkte han sannsynligvis at statsadvokaten var fjollete. At han snakket som en homo.»

Fastgroing eller frigjøring

Det tidlig industrialiserte Nord-Frankrike har likhetstrekk med regioner i England og Wales der industri og gruvedrift har preget generasjoner siden før forrige århundreskifte. Og Eddys oppvekstfortelling har klare paralleller til filmen Billy Elliot (2000)  som fortalte om den lille gutten i et gruvesamfunn i Yorkshire som ville bli ballettdanser. Det handler om en vilje til å sprenge ut av det trange tradisjonssamfunnet, det intolerante og homofobe miljøet som Eddy må føre sin ensomme kamp for å frigjøre seg fra. Alternativet, å gro fast, er en uutholdelig tanke. Men romanen har også et slags potensielt slektskap med filmen Pride som ble vist på norske kinoer i vinter. For de homser og lesber som hadde frigjort seg fra sine trange småsteder og flyktet til London på 1980-tallet, ville sprenge ut av den båsen de hadde havnet i som bare Lesbians and Gays. De ville solidarisere seg med gruvearbeiderne som streiket i 1984-85 og oppsøkte et walisisk gruvesamfunn der alle fordommer mot dem var intakt og isen måtte brytes før ekte solidaritet kunne utøves. (Den elleville og herlige filmen kunne kanskje inspirere til fortsettelsen på Edouard Louis’ livsreise i romanform).

Helt mot slutten av boka går det fram at landsbyen Eddy bor i er nær industribyen Abbeville, i det tredje nordligste departement opp mot grensa til Belgia og Den engelske kanal. Den nærmeste større byen er Amiens som ligger 12 mil nord for Paris. Dette er aksen som den unge Eddys liv beveger seg langs i romanform, først dvelende gjennom barndommens og ungdommens endeløse og plagsomme år, og så kort og forløsende, som en blomst som springer ut, i det han kommer inn på videregående med dramalinje i Amiens. Han er hos de andre. Endelig er han hjemme, liksom. På den nye skolen blir han møtt med interesse og empati. De snakker med den nye eleven:

Spiser du lunsj med oss i dag? Hva var det du het igjen? Eddy?

Eddy, pussig navn, en forkortelse, vel?

Heter du ikke egentlig Edouard?

Bellegueule, går det virkelig an å hete det, Bellegueule?

Folk ler ikke altfor mye av det?

Eddy Bellegueule, fy faen, Eddy Bellegueule, sykt bra navn.

Edouard Louis er født. En frigjøring har funnet sted. En klassereise er i gang. Romanen slutter der ved starten på videregående, men av intervjuene han har gitt i anledning hans romanutgivelse på norsk og hans besøk på Lillehammer litteraturfestival sist helg, vet vi at hans reise har fortsatt i imponerende tempo. Han reiste videre til Paris, studerte sosiologi og har allerede gitt ut en artikkelsamling han har vært redaktør for om Pierre Bourdieu og hans betydning for kritisk tenking og politisk frigjøring. Den begavede industriarbeidersønnen som aldri passet inn blant sine egne lyktes i sitt fluktforsøk. Nå sitter han og betrakter hele sin oppvekst på behagelig avstand. Han misliker det meste han får øye på når han ser seg tilbake. Og han reflekterer over sin egen klasseforvandling med blikk for kulturforskjellene:

«Jeg oppdager noe jeg hadde en mistanke om, noe som hadde streifet meg. Her kysser guttene hverandre på kinnet når de hilser, de tar hverandre ikke i hånden. De går med lærvesker. De har fine manerer. De kunne ha blitt kalt homo på ungdomsskolen, alle sammen. Middelklassen har ikke de samme kroppslige skikkene. De definerer ikke mandighet likedan som faren min, som mennene på fabrikken (dette blir enda tydeligere på lærerhøyskolen, den intellektuelle middelklassens feminine kropper).

Og jeg tenker, i begynnelsen, når jeg ser dem, jeg tenker: For en gjeng med homser. Lettelse altså. Kanskje jeg ikke er homo, slik jeg trodde, kanskje har jeg hele tiden hatt en middelklassekropp, fanget i min barndoms verden.»

Edouard Louis har skrevet en sjølbiografisk oppvekstroman og med det åpnet for en sidediskusjon a la Knausgård om hvorvidt dette er sant og ekte. I et intervju med forfatteren i Aftenposten sist lørdag skriver Finn Skårderud at dette er en beskrivelse av mennesker som utgjør kjernevelgerne i Marine Le Pens Front National. Det er en problematisk påstand med utgangspunkt i en romans persongalleri. Jeg skal la den ligge og heller nøye meg med å anbefale Farvel til Eddy Bellegueule (Aschehoug) som en enestående beskrivelse av en arbeiderklasseoppvekst de færreste av oss kjenner – og det fra vårt eget nærområde, så å si.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s