Labours valg – nok et tegn på sosialdemokratisk pasokifisering?

Det er to tendenser som preger europeiske valg: Toparti-dominansen brytes opp og sosialdemokratiet mister styrefart, går i allianse med konservative «motparter» og i ytterste fall forvitrer – som det greske Pasok. 

Labour leader Ed Miliband during his speech at the Scottish Labour Party conference at the Perth Concert Hall in Perth.

Labour leader Ed Miliband.

Under tittelen «Kamerater i krise» kommenterte Andreas Halse, tidligere leder av Sosialistisk Ungdom, det britiske valget i sin faste spalte i Aftenposten i forrige uke. «Det er først og fremst idetørke som preger de sosialdemokratiske partiene som nå taper valg etter valg i Europa», lød ingressen.

Idetørke? Er det mangel på «ideer» som preger Labour og søsterpartier i hele EU i den dypeste økonomiske og sosiale krisa som har rammet Europa siden depresjonen i mellomkrigstida? Hvis det bare dreide seg om å komme på gode nok forslag til politiske linjer og utspill, skulle en tro at den sosialdemokratiske internasjonale hadde hatt tid nok på å tenke seg om gjennom de sju år som har gått siden bankkollapsen startet krisa i 2008. I Halses tekst leser vi riktig nok at identitetskrisa til «kommunegrå sosialdemokratiske partier blir derfor meget synlig med Labours egne dilemmaer. Skal de administrere en mykere versjon av de konservatives kuttpolitikk eller skal de gå tilbake til den formen for sosialisme som tapte alle valg mellom 1974 og 1997?». Identitetskrise er kanskje et treffende begrep. Men å antyde at det handler om valget mellom «mykere» eller «hardere» kuttpolitikk, bidrar til å bagatellisere hva denne identitetskrisa handler om.

Tapte skottene og fagbevegelsen

Som de fleste har fått med seg tapte det britiske arbeiderpartiet samtlige unntatt ett sete i Skottland under valget 7. mai. Av totalt 59 skotske valgmannskretser tok Scottish National Party, SNP, 56 seter, og overlot kun ett hver til de konservative (Tory), liberaldemokratene og Labour. Det som kanskje ved første øyekast kan se ut som nok et skotsk løsrivingsvalg, var i realiteten først og fremst et oppgjør med kuttpolitikken og den sørengelske arrogansen overfor skottene, dyktig utnyttet av SNP-leder Nicola Sturgeon. Det var SNP som framsto som «the anti-austerity party» i valget, altså de mest konsekvente motstandere av den kuttpolitikken som statsminister David Cameron i allianse med liberaldemokratene har stått for i regjering. Toriene har i relativt uforstyrret ro kunnet kjøre gjennom det ene budsjettkutt etter det andre i parlamentet i London de siste fire årene etter at en kortvarig protestbølge fra sosiale og faglige bevegelse la seg høsten 2011. Den invitten som lå i disse protestene tok aldri Ed Miliband og hans nærmeste i mot. Til og med partiet De grønne hadde en klar anti-kuttlinje som sto tydelig ut som kontrast til det majoritetssøkende Labour.

Selvsagt hadde Labour enkelte krav som skilte dem tydelig fra de konservative, ikke minst på skattepolitikkens område. Dette var påskudd for mang en kommentator til å snakke om Ed Milibands «venstredreining», men dette signalet ble tydeligvis ikke oppfanget nord for Hadrians mur, noe som peker i retning av den radikalisering, kanskje særlig blant yngre velgere blant skottene, som har funnet sted under opptakten til folkeavstemninga om løsrivelse fra den britiske unionen i fjor. Heller ikke britisk fagbevegelse kan ha oppfattet anti kutt-signalene fra Miliband. Len McCluskey, den radikale lederen av Storbritannias største fagforbund, Unite, advarte allerede i vinter om et kommende valgnederlag. Etter valget forklarer han nederlaget ved å polemisere mot de som nå krever mer høyrepolitikk fra det nye lederskapet i Labour etter at Ed Miliband trakk seg. Det var ikke for mye venstresidepolitikk som førte til nederlag, men et rotete budskap om kuttpolitikken («muddled message on austerity») og en manglende sammenhengende framstilling av en rekke hver for seg populære krav. Mange stemte for partier de oppfattet som å stå til venstre for Labour, som SNP og de grønne, og til og med mange av de som stemte UKIP gjorde det i protest mot «elitenes økonomi», sa McCluskey i sin valgkommentar. (Guardian 13. mai).

For meg høres dette ut som et parti som har mistet et klassestandpunkt de en gang var kjent for å inneha. Engelske sosialdemokrater mangler lytteevne, eller snarere vilje, til å orientere seg i et nytt politisk landskap. Eller som John Gray skriver i New Statesman (18. mai): «Ed Miliband ønsket å styre et land som ikke eksisterer.» Som en ekstra påminnelse om eks-lederens orienteringsvansker, nevner Gray at Miliband i fjor hyret inn den amerikanske Obama-rådgiveren David Axelrod som i vinter ga et stort intervju om situasjonen før valget der han over hodet ikke nevnte den skotske utfordringen. Denne blinde flekken hos rådgiveren forsterket trolig Labour-lederens vilje til å «definere bort» hele det skotske «problemet». Slik ble de sosialdemokratiske skotske kjernetropper Labours banemenn i 7. mai 2015.

Det fins åpenbare paradokser i det skotske spørsmålet. SNP har nesten lykkes i å skape et flertall for utmelding av den britiske unionen – og vil kanskje vinne ved neste folkeavstemming. Samtidig er de mer EU-vennlige enn den jevne engelskmann, og vil i motsetning til sine landsmenn i sør knytte seg nærmere til Brussel. Og det i ei tid da EU og euroen opplever sitt livs krise i forsøket på å sammenknytte sentrum  og periferi.

Pasokifisering – det sosialdemokratiske virus

Hva det britiske valget viser, er ledd i et mønster som etter hvert er i ferd med å bli gjenkjennelig. Hand i hand med velferdsstatens nedbryting går sosialdemokratiets forfall som potensiell flertallsbevegelse. De utpregede toparti-land, som Storbritannia er et av kroneksemplene på gjennom mannsaldre, endres ved at nye partier forstyrrer den gamle orden. UKIP (UK Independence Party) etablerte seg som landets tredje største parti med nær 13 % av stemmene etter at fjorårets EU-parlamentsvalg ga dette innvandrer- og EU-skeptiske partiet hele 27 %, foran både Labour og Tory.

Et annet toparti-land som er under dramatisk omforming i disse dager er Spania. Det sosialdemokratiske PSOE og det konservative PP har vekslet på regjeringsmakt siden Franco-diktaturets fall i 1975. Under EU-valget i mai i fjor kom kometen Podemos susende inn fra venstre på den politiske stjernehimmelen og truet både PSOE og PP med å bli det største partiet gjennom flere meningsmålinger. De siste månedene har riktig nok det sentrum-høyre-liberale Ciudadanos dukket opp fra intet og trengt seg inn blant utfordrerne. Men uansett er landskapet endret totalt og det er de gamle partiene det går mest ut over med stemmetap i gallup på 50 % for PP og 30 % for PSOE, selv om sistnevnte kan komme sterkere tilbake når de har fått igjen pusten etter Podemos-sjokket.

Selve pasokifiseringens hjemland, Hellas, har sett et spektakulært sosialdemokratisk forsvinningsnummer med kollapsen av Pasok i løpet av tre-fire år. Det en gang så radikale Papandreou-partiet som preget Hellas i fire tiår etter oberstdikaturets fall i 1974, fikk 4,8 % av stemmene ved valgte i år som sendte nykommeren Syriza inn i regjeringskontorene. Fra å ha vært eneregjerende parti i 2012, gikk Pasok inn i koalisjon med det konservative Nytt Demokrati for å fortsette å administrere EU-troikaens dikterte krisepolitiikk. Slike allianser har vi sett andre markante eksempler på, tvunget fram av situasjoner der sosialdemokratiet har mistet styrefarten og må ty til konservative hjelpe- og hovedmotorer. Tyskland er det det klareste eksempel på denne nyskapningen med SPDs allianse med Merkels mektige «Union», men det spanske PSOE kan bli tvunget til et likende frieri overfor PP hvis det ikke oppnår mer enn de drøyt 20 % av stemmene de nå ligger an til foran høstens parlamentsvalg. I Irland har Labour lenge vært i koalisjon med borgerlige partier, men i valget til EU-parlamentet ble de irske sosialdemokratene sendt ned to divisjoner, til under 10% – hvor de fortsatt befinner seg, mens det gamle republikanske og EU-skeptiske opposjonspartiet Sinn Fein suste fram til nær 20 %. I Frankrike er president Hollandes sosialdemokrater i vedvarende havsnød etter at de ble avkledt i fjorårets EU-valg med 14 % av stemmene, slått av Le Pen-partiet som nesten fikk det dobbelte. Selv om det jevnet seg noe ut i årets regionalvalg, er faren definitivt ikke over.

Et unntak fra disse tendensene kunne vært Italia som gjennom en samling av flere partier til det som ble PD (det demokratiske partiet) gjorde et brakvalg under lederen Matteo Renzi og fikk 40 % i EU-valget i fjor. Men for det første er ikke PD et tradisjonelt sosialdemokratisk parti, men en samling av restene etter det kristeligdemokratiske og det eurokommunistiske partiet. Dernest har Renzi vist seg å være like lite for en såkalt motkonjunkturpolitikk mot EU-troikaens kutt-linje som president Hollande viste seg å være, tross løfter om en slik vending i valgkampen. Alt i alt snakker vi altså om et europeisk sosialdemokrati som saktens kan ha «ideer» om både det en og det andre politiske tiltak, men som uten unntak har stilt seg på kuttpolitikkens side siden krisekuttene ble iverksatt i 2010. Hver gang EU-troikaen – dvs IMF, den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen – har bedt om støtte for sine liberalistiske og budsjettbalanserende tiltak, har de fått det fra de gamle sosialdemokratiske systempartiene. Det er dypest sett denne politikken britiske velgere har sagt nei takk til da de vendte Labour ryggen 7. mai. Det er et av mange uttrykk for den pasokifisering som er å gang, og som gjør politikken mer uforutsigbar enn på lenge.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s