Erna, gjør som Merkel, dra til Moskva 10. mai!

Erna Solberg boikotter Russlands frigjøringsmarkering som svar på Ukraina-krisa. Det er en skam overfor et folk som mistet flere krigsfanger i Norge enn tapet av nordmenn totalt under krigen og som ofret mange tusen soldater for å frigjøre Norge i nord. 

images

Det er et skittent spill som pågår for å boikotte den russiske 70-årsmarkeringa for Hitler-Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Den 9. mai har Russland invitert all verdens statsledere til å delta ved seremonien i Moskva der landets myndigheter vil gjøre ære på de 27 millioner sovjetere som satte livet til i kampen mot nazismen. Dette er EUs og Nato/USAs svar på å president Putins folkerettsstridige anneksjon av Krim og presset mot Ukraina. Men den tyske kansler Angela Merkel har tross alt vist en viss diplomatisk smidighet ved å la seg invitere til Moskva dagen etter, 10. mai, for å legge en krans på den ukjente soldats grav. Var det noen som burde stilt opp nettopp der så var det statsminister Solberg. For ukjente soldaters graver er ikke et ukjent fenomen i Norge.

Atskillig flere sovjetiske krigsfanger døde i Norge i krigsårene 1941-45 enn summen av alle norske tap under krigen, hjemme og ute, sivile som militære. Nær 14.000 sovjetiske krigsfanger ble sultet i hjel, pint, torturert, skutt eller døde av sykdommer i de tyske arbeidsleirene. Slik de ble fornedret i levende live, ble de også utsatt for den skjendigste behandling som lik da de brutalt ble gravd opp og flyttet i hemmelighet under «Operasjon Asfalt» i 1951. Dette tiltaket ble tvunget gjennom av forsvarsminister Jens Chr. Hauge – behørig omtalt i min bok Med lik i lasten – som ledd i den kalde krigens manøvrer. Nå har en ny kaldkrigsfront steget opp over horisonten som bærer med seg krigsretorikk. Norge deltar i de vestlige sanksjoner og boikottiltak mot Russland som Nato, USA og EU har satt i verk i løpet av Ukraina-krisa det siste året. Summen av dette er krigstruende handlinger som til sjuende og sist vil ramme det ukrainske folk. Med Norges store gjeld til både Russland og Ukraina – som de største statene i Sovjetsamveldet under krigen – burde den norske regjering vist en helt annen ydmykhet og markert vårt lands takknemlighet overfor den sovjetiske krigsinnsatsen.

Det var ikke bare sovjetiske krigsfanger som betalte en høy pris for den nazistiske okkupasjonen av Norge. Det sovjetiske felttoget mot de tyske styrker som endte med Finnmarks frigjøring hører med til de underkommuniserte kapitler i norsk historieskriving. Dette er desto mer forunderlig all den tid dette var det eneste avsnittet hvor tyskerne faktisk ble drevet tilbake militært på norsk jord inntil kapitulasjonen gjorde en slutt på okkupasjonen. Så mange som 6.000 sovjetsoldater mistet livet i Petsamo-Kirkenes-operasjonen i oktober 1944. Dette er et tall som det er høyst relevant å føye til antall krigsfanger som døde på norsk jord under krigen – som et uttrykk for hva Sovjet ofret for å frigjøre Norge. Dette er fakta som statsminister Solberg trolig kjenner, for i fjor høst ble Finnmarks frigjøring markert i Kirkenes med hennes, utenriksminister Brendes og kongens tilstedeværelse – og med den russiske utenriksminister Lavrov som gjest. Den gang var det også alvorlige miner og advarsler mot russiske framstøt mot Ukraina. Men det var lenge etter anneksjonen av Krim som skjedde halvåret tidligere. Likevel ble ikke dette brukt som argument mot å unnlate å pleie forbindelser med Russland i seremoniell sammenheng. Den gang sa Solberg at det er viktig ikke å glemme historien mellom de to landene: «Derfor er slike markeringer viktige, for å minnes og at ikke nye generasjoner skal glemme. I 1944 kjempet vi sammen. I dag må vi også stå sammen for å bygge fred», sa hun.

Så hva har skjedd siden Kirkenes-møtet 24. oktober 2014?  I Ukraina-konflikten har det utviklet seg et klima der det ikke rom for nyanser. Alle forsøk på å forstå Moskvas reaksjon blir tolket som støtte til Russland. Vi som prøver å gå langs en tredje vei i Ukraina-krisa, blir straks slått i hartkorn med president Putin og hans beske regime. En sjelden motstemme i USA er den amerikanske statsviteren John J. Mearsheimer som har skrevet en omfattende artikkel om dette i Foreign Affairs, USAs «offisielle» tidsskift for utenriksdebatt. Han mener at det er Natos utvidelse og ambisjoner mot øst som er bakgrunnen for krisa. Ingen vestlig leder har offentlig stilt spørsmål ved alliansens deklarasjon fra 2008 om at Georgia og Ukraina «kommer til å bli medlemmer av Nato». Det er frykten for denne innsirkling som har provosert fram russiske mottrekk, men vel å merke først etter de akutte hendinger i Ukraina i fjor vinter.  Om dette skriver Mearsheimer: «Det var EUs ekspansjon sammen med kuppet den 22. februar 2014 som tente brannen». Og det kuppet var som kjent aktivt støttet av USAs viseutenriksminister Victoria Nuland, viden berømt for å ha uttalt «Fuck the EU» overfor USAs Kiev-ambassadør da hun ble minnet om at visse EU-ledere hadde innvendinger mot vestlig innblanding under opptakten til kuppet.

Det er noe halvhjertet over den vestlige fordømmelsen av den russiske folkerettsstridige anneksjonen av Krim. Det skjer mange brudd på folkeretten i vår verden. Og i vesten har noen en tendens til å dele slike brudd inn i gode og onde folkerettsbrudd. Men Krim tilhørte tross alt Russland siden 1783, ble innlemmet i Sovjetunionen og tildelt Ukraina av ukraineren Khrustjov, angivelig under en nattlig fest i 1954. Den gang hadde ingen forestilt seg at Sovjet ikke skulle bestå til evig tid. Nettopp dette påpeker USAs tidligere president Carter når han denne uka viser forståelse for Putins handling, «fordi et flertall av Krim-beboerne ønsket det», som han sa. Det er neppe tvil om at Putin har gjort alt som står i hans makt for å destabilisere nabolandet gjennom Øst-Ukraina. Men som nevnte John Mearsheimer skriver, så satte USA ut i livet sin Monroe-doktrine på 1800-tallet nettopp av samme stormaktshensyn som de vi nå ser Russland reagere i henhold til. USA ville aldri ha akseptert at f.eks Kina hadde etablert militære baser i Canada eller Mexico, slik de heller ikke godtok at Sovjet  utplasserte raketter på Cuba i 1962. Det er bare å snu kikkerten, så kjenner vi oss igjen.

Blant EUs ledere er det en ørliten sprekkdannelse ved at de tsjekkiske og slovakiske statsledere, samt Hellas´ nye statsminister Tsipras vil reise til Moskva. Den tvil overfor den krigshissende politikk mot Russland som nå gjør seg forsiktig gjeldende, er kanskje mest uttalt i Tyskland. Det kan muligens forklare Angela Merkels smidighet ved å avstå fra å delta på militærparaden i Moskva 9. mai, men likevel gjøre ære på de sovjetiske falne ved å møte opp dagen derpå. Det samme burde statsminister Erna Solberg gjøre i respekt for vårt nabolands gigantiske ofre for vår frihet for 70 år siden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s