I. mai-talen om de tre K´er

0

http://youtu.be/MVt3miOq9ds

Vi lever i en urolig verden. Den preges av krise, krig og klimatrussel. De tre K’er har hver sine forklaringer. Men de henger også sammen. En kunne kanskje føye til en fjerde K, kapitalisme – konsumkapitalisme i fri utfoldelse – som en overskrift for de tre andre. Den tredje K, klimatrusselen, ser vi i stadig hyppigere naturkatastrofer. I alle fall kan vi ikke fri oss fra mistanken om at jordskjelv, tsunamier, hetebølger, skogbrannkatastrofer, havoppvarming, polarisens nedsmelting – you name it – har en nær sammenheng med måten vi forvalter jordas ressurser på. Og de to andre K’ene er ofte eller delvis en funksjon av kampen om de samme ressurser.

Den første K, den skumleste, er den som handler om krig. Aldri har det funnet sted så mange kriger, eller en kjede av kriger som vandrer som en farsott i Afrika, Sentral-Asia, og særlig Midt-Østen. En kilde til den evigvarende konflikt er sjølsagt Israel-Palestina-konflikten. De vest-egder som besøkte de okkuperte områdene i påska, så det som er den blodige realitet. Jødiske bosettere erobrer stadig nye områder i Øst-Jerusalem. Hele fabrikkanlegg for agrovarer etableres i Jordan-dalen hvor under 6 prosent av landet er tilgjengelig for palestinere. Det som skulle bli grunnlag for en palestinsk stat, undergraver Israel dag for dag ved å erobre vann og land og fordrive beboere på Vestbredden. Til dette fins det kun ett svar: Gjør som den svenske regjering, og ikke vent som den norske: Anerkjenn den palestinske staten nå!   I 2011 snakket verden om en arabisk vår. Nå ser vi en arabisk «høst» – som betyr faretruende frammarsj for reaksjonære jihadister av det blodigste slag, som IS. Disse tendensene har ingen entydig årsak, men det er liten tvil om at vestens brutale militære inntog i Afghanistan, Irak og Libya har vakt anti-vestlige følelser og destabilisert regionen. Norges bidrag i det folkerettsstridige bombetoktet som felte Gaddafi i Libya kan stå som skrekkeksemplet på drapet på et land. Som alle opplyste mennesker vet, skjedde norsk bombeflydeltakelse uten forutgående behandling i Stortinget, kun som en telefon- og sms-avtale mellom statsminister Stoltenberg og hans rødgrønne regjeringspartnere. Det var full enighet blant alle stortingspartier – inntil noen begynte å forstå at Nato hadde andre siktemål, nemlig regimeskifte. Begrunnelsen var beskyttelse av sivile, mens resultatet ble et folkemord, anført av norske bomber.   Etter Gaddafis fall spredte tonnevis av våpen og tusenvis av leiesoldater seg ut til naboland og fyrte opp borgerkrigen i Mali. Våpenindustrien produserer på høygir og gnir seg i hendene over disse ustoppelige krigsmarkedene. Nå skor også det norske forsvarsdepartementet seg på å selge krigsskip til Nigerias krigsherrer. Ikke bare er vi en rentenisstat, men også en krigsprofitør. Det kjennes ikke godt. Og enda verre kjennes det å være borger av et land som har knust kontrollen over flyktningestrømmen som nå framfor noe annet land skjer gjennom Libya. Tilfeldig? Neppe. Dette må vi kalle ved sitt rette navn: Vestlig imperialisme.   Det siste gjelder ikke minst i Ukraina-konflikten. I de korstog for liberalisme som USA og EU leder an i, er det ikke rom for nyanser. Vi som prøver å gå langs en tredje vei i Ukraina-krisa, altså verken linja til Washington/Brussel eller Moskva-linja, blir straks slått i hartkorn med president Putin og hans beske regime. I mainstream media fins det intet mellomstandpunkt. Men for å forstå Moskvas reaksjon, må vi først gripe realitetene som har ført fram til den nye kalde krigen som nå har lagt sin hånd over Europa. Den amerikanske statsviteren John J. Mearsheimer har skrevet en omfattende artikkel om dette i Foreign Affairs, USAs «offisielle» tidsskift for utenriksdebatt. Han mener at det er Natos utvidelse og ambisjoner mot øst som er bakgrunnen for krisa. Og om det siste årets utvikling skriver han: «Det var EUs ekspansjon sammen med kuppet den 22. februar 2014 som tente brannen». Og det kuppet var som kjent aktivt støttet av USAs viseutenriksminister Victoria «Fuck-the-EU» Nuland.   Dette er bakgrunnen for at Putin gikk til den folkerettsstridige anneksjonen av Krim. Det skjer mange brudd på folkeretten i vår verden. Og i vesten har noen en tendens til å dele slike brudd inn i gode og onde folkerettsbrudd. Men Krim tilhørte tross alt Russland siden 1783, ble innlemmet i Sovjetunionen og tildelt Ukraina av ukraineren Khrustjov, angivelig under en nattlig fest i 1954. Det er neppe tvil om at Putin har gjort alt som står i hans makt for å destabilisere nabolandet gjennom Øst-Ukraina. Men ville USA ha akseptert at f.eks Kina hadde etablert militære baser i Canada eller Mexico uten å reagere? Eller unnlot USA å reagere da Cuba utplasserte raketter i 1962? De nektet i realiteten Cuba i å alliere seg med Sovjet. Så her har vi vært før. Det er bare å snu kikkerten.   Men dette spillet om dominans fører oss faretruende nær en krig. USA presser nå på for å få EU med på å væpne den Ukrainske hæren. Og vestens propagandasentraler presser sine allierte til å danse etter deres pipe, hvilket de også gjør, som når statsminister Erna Solberg nekter å reise til Moskva for å delta i markeringa av den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Det er skammelig overfor et land som mistet 27 millioner i kampen for å forsvare vår frihet mot Hitler-Tyskland. Ja, det er både skammelig og krigshissende.   Den tredje K’en er den folk i Europa kjenner hardest på kroppen. Det er den krisa som handler om å få orden på den ikke bærekraftige euro-valutaen. Det er ei krise i det europeiske markedet, politisk som økonomisk. Men dypest sette er det ei krise i verdenskapitalismen som akkurat nå rammet vår verdensdel hardest. Jeg kommer nærmest rett fra Hellas der krisa nå er akutt. I Atens gater ser man noe av den krisa som har resultert i at 35 % av befolkninga er havnet under fattigdomsgrensa, at 26 -27 % er arbeidsledige og at ledigheten blant ungdom er på nærmere 60 %. Sjeføkonomene, også de norske, snakker om at kuren med budsjettkutt og innstramminger har virket. Virket for hvem? Den greske økonomien har skrumpet med 25 % på fem år med «austerity», og som følge av det har den greske statsgjeldas andel av brutto nasjonalprodukt økt fra 120 % i 2009 til 177 i 2014. Ingen kan leve med en sånn møllestein rundt halsen.   Norge tjener penger på den greske krisa. Visste dere det? Stoltenberg-regjeringa bevilget i 2012 52 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMFs lånepakke til de gjeldsrammede land i EU. Hvis Norge får samme avkastning på lånet som IMF, 3,6 %, så har trolig Norge tjent 2,2 mrd. kr. til nå. Og når lånet til slutt gjøres opp kan det godt gi en avkastning på henimot 4 milliarder. Det er uanstendig å tjene penger på fattigfolks nød på den måten. Men sånn oppfører renteniststatens forvaltere seg når målet er avkastning, uansett hvor dyp andre lands krise er.   I går lanserte fagbevegelsen i Oslo et forslag om å ettergi 10 milliarder kroner av dette lånet til grekerne. Det samme burde LO og andre fagforeninger her i byen gjøre. DET ville vært et virkelig handslag og solidaritet i praksis til et broderfolk i krise.   Gratulerer med dagen!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s