Europa sett med arbeidsfolks øyne

unions-1024x663

Paul Bjerkes anmeldelse i Radikal Portal: «Uro i Euroland» burde innføres som tvangslesing for landets politiske journalister, og øvrige medlemmer av Skavlan-sjiktet, som en innføring i hvordan verden fortoner seg for vanlige folk.

Paul Bjerke
Paul Bjerke er forsker i stiftelsen De Facto (kunnskapssenter for fagorganiserte) og forsker ved journalistikkstudiet på Høgskulen i Volda. Han har også vært redaktør i Klassekampen.

Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv, Halvor Fjermeros, Res Publica, 2014

Uro i euroland er en journalistisk bok, der de mest journalistiske partiene er de beste. Når den erfarne observatør og intervjuer Halvor Fjermeros forteller om sine erfaringer med det «nye» arbeidslivet i Europa, når han refererer sine samtaler med aktivister i de fallerte gruvedistriktene i Nord-England, med fagforeningsfolk hos nettbokhandleren Amazons gigantlagre i Tyskland, med «folk flest» i den privatiserte havna i greske Pireus, og når han forsøker å finne fram blant de innfløkte bokstavforkortelsene i det katalanske faglige virvaret, er han på hjemmebane. Boka bidrar derfor med ny kunnskap om, innsikt i og forståelse for de nærmest uoverstigelige problemene den europeiske fagbevegelsen står overfor etter mer enn 30 år med aggressiv nyliberalisme og seks år med krise og kuttpolitikk.

Vingestekket fagbevegelse
Fjermeros beskriver i boka hvordan selskaper og regjeringer systematisk motarbeider og vingestekker fagbevegelsen, men rapporterer også om en utbredt folkelig fagforeningsskepsis i flere land. Han viser hvordan de offisielle mediale sannheter om at kriselandene har levd over evne er en løgn. Han forklarer hvordan Spanias krise – tvert imot – skyldes en meningsløs byggeboom drevet fram av banker og finansinstitusjoner. Byggingen førte til et en eksplosiv vekst i sysselsettingen, lønningene – og innvandringen. Som igjen førte til at de spanskfødte ungdommene forlot utdanning og sikrere jobber for å bygge boliger og kontorer som det ikke var bruk for. Da krakket kom, var de gamle jobbene overtatt av innvandrere.

Han beskriver hvordan troikaens (EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet) krav til Hellas om privatiseringer og kutt ga regjeringen påskudd til å ta i bruk gamle fullmaktslover for blant annet å stenge den statlige kringkastingen og selge halvparten av den lukrative havna i Pireus til kinesiske interesser.

Løfterike eksempler på motstand
To politiske hovedmotiv kan spores i bokas beretninger fra et Europa i ustabilt sideleie. For det første at den gamle, i hovedsak sosialdemokratiske, fagbevegelsen har unnlatt å organisere og mobilisere medlemmene og i stedet på ulikt vis har bundet seg til de europeiske elitenes politiske linjer. I tillegg har de greske og spanske organisasjonene inngått i mer eller mindre korrupte systemer der de bokstavelig talt er kjøpt opp gjennom statlige støtteordninger. Store grupper av yngre opposisjonelle ser derfor fagforeningene som en del av problemet.

For det andre viser forfatteren fram en rekke løfterike eksempler på motstand. Det handler om mer aktivistiske fagforeninger, om kombinasjoner av tradisjonell fagforeningsmobilisering av medlemmene og moderne opinionsarbeid, om et «erketysk» (for å holde seg til klisjeene) systematisk og tålmodig arbeid for å organisere lagerarbeiderne i Amazon.com og samarbeid mellom nye sosiale bevegelser og fagforeninger. Fjermeros beskriver for eksempel «potetbevegelsen» i Hellas der bønder selger landbruksprodukter utenom grossister og supermarkedskjeder. Han forteller om aksjonsgrupper i Spania som kan vise til viktige seire i kampene mot at arbeidsløse, pensjonister og andre som ikke kan betale husleien eller huslånet, blir kastet ut av boligene sine av banker som er blitt reddet av skattepengene deres.

Fjermeros legger ikke skjul at på at mange seire synes små og midlertidige, men holder fast på at det tilsynelatende traurige arbeidet med å organisere der du står, er den eneste veien fram.

Burde være tvangslesning
Boka er ytterst fortjenstfullt arbeid, finansiert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Heismontørene, Fagforbundet og Transportarbeiderforbundet. Interessen for og kunnskapen om fagbevegelsens utvikling, rolle og betydning er katastrofalt lav i de kretsene som styrer den offentlige dagsorden. Det avspeiles blant annet i en pinlig sparsom og kunnskapsløs dekning av både den norske og den europeiske fagbevegelsen i norske mainstream medier. Og når fagbevegelsen en sjelden gang blir omtalt, er det gjerne i negative ordelag – som når de store norske avisene påfallende enstemmig støtter at den blåblå regjeringa med overlegg svekker fagbevegelsen gjennom frislipp av midlertidige ansettelser og ukurante turnuser.

Uro i euroland bør derfor innføres som tvangslesing for landets politiske journalister – og øvrige medlemmer av Skavlan-sjiktet, så de kan få en innføring i hvordan verden fortoner seg for vanlige folk som lever og jobber i det forjettede euroland der mer enn halvparten av alle nye jobber i noen områder er «midlertidige».

Men ettersom Radikal Portal sannsynligvis har lesere med en viss innsikt i faenskapen og støtter Fjermeros’ hovedteser, er det kanskje passende med noen bemerkninger av mer venstreintern karakter.

Organiser og aktiviser folk
Samfunnsdebattanten Dag Seierstad kritiserer i sin omtale i Klassekampen Fjermeros’ motstand mot parolen «En annen verden er mulig» og for at han i stedet velger den alternative «En annen kapitalisme er umulig». Kritikken synes noe urimelig. Denne diskusjonen tar en halv side og virker strengt tatt noe påklistret, for bokas faktiske hovedbudskap er det motsatte; Trass beskrivelsen av tristessen han har opplevd gjennom sine reiser i det kriseramte Europa, synes nemlig Fjermeros å være optimist: Det er mulig å bremse og snu markedsliberalismens og troikaens nedbygging av faglige rettigheter; men det krever en annen strategi og et oppgjør med det som har vært den dominerende europeiske fagbevegelsens praksis de siste 30 årene.

Hva denne nye strategien skal bestå i, har forfatteren forståelig nok ingen enkel oppskrift på. Men hans hovedbudskap er: Organiser og aktiviser folk der du er! Fjermeros synes også å støtte en mer militant og aktivistisk fagforeningslinje. Det reiser noen motforestillinger:

Fagbevegelsens kollaps kom ikke med finans- og euro-krisene. Fagforeningene i Europa har vært i jevn tilbakegang siden 1980, de siste krisene har først og fremst gjort situasjonen enda verre. I land med arbeidsløshet på 25 prosent og ubegrenset fri flyt av underbetalt arbeidskraft gjennom vikarbyråer og bemanningsselskaper er rammevilkårene for fagforeningsarbeid mildt sagt vanskelige.

Eksepsjonell kampvilje
Fagbevegelsens nedtur siden 1980 henger uløselig sammen med neoliberalismens frammarsj. Et helt avgjørende vendepunkt var de britiske kullgruvearbeiderens nederlag i kampen mot Margaret Thatcher, en kamp Fjermeros kjenner godt fordi han dekket den ett år lange streiken som journalist. I boka er han tilbake på gamle, nedlagte tomter. Men han drøfter ikke årsakene til dette historiske nederlaget. Og det er kanskje en svakhet, fordi Fjermeros synes å savne den britiske arbeiderklassens militans – og nettopp denne streiken viste militansens begrensinger. For til tross for en eksepsjonell kampvilje blant de streikende og en enorm støttemobilisering over hele den vestlige verden, tapte gruvearbeiderne.

Nederlaget hadde mange årsaker. En av dem var at motstanderen var valgt av et klart flertall av den britiske befolkninga og satt med den politiske makta, som Thatcher på ulikt vis – også makt og vold – brukte mot de streikende.

Dette reiser en mer allmenn problemstilling, I hvor stor grad kan aktivisme (fra fagforeninger og/eller andre) vinne fram uten (parti)politisk backing. Høyresida vinner stort sett alle valg i EU og har total dominans i EU-organene. Det betyr på den ene siden at kapitaleierne får sine håndgagne menn inn i de politiske maktposisjonene, men er også en avspeiling av at «folk flest» til tross for krisa fortsatt støtter neo-liberalismens partier i valg.

To timers generalstreik
Fagbevegelsens avmakt mot en bevisst motstander som sitter på statsmakta viser seg (i noe mindre målestokk) også i Norge når den blåblå regjeringa feier vekk fagbevegelsens motstand mot endringer i arbeidsmiljøloven. To timers generalstreik vil ikke få regjeringa til å ombestemme seg; men det ville ikke en ukes generalstreik heller. Sterke fagforeninger med «lavt tyngdepunkt» er en nødvendig, men kanskje ikke tilstrekkelig forutsetning for å vinne fram.

Spørsmålet er hvordan en aktivistisk radikal faglig strategi kan føre fram når store deler av befolkningen i utgangspunktet er mot fagforeningers makt (og alle vet at det blir verre når aksjonene begynner å ramme tredjeperson, og mediene setter i gang kampanjene).

Hvordan møte jobkillers
En annen årsak til Thatchers seier på 1980-tallet var at de mange av de britiske kullgruvene faktisk var utdaterte og ulønnsomme. En lærdom fra den heroiske gruvestreiken bør derfor være at fagbevegelsen ikke kan ha forsvar av ineffektiv produksjon som strategi (uansett hvem som har skylda for den manglende produktiviteten).

På dette punktet er Fjermeros noe utydelig. I boka forteller han med gru om de planlagte gigantiske containerskipene som skal anløpe den nye supereffektive kinesiskdrevne havna i Pireus og om nettbokhandelen Amazons planer om helautomatiserte kjempelagre i Tyskland som reduserer distribusjonskostnadene dramatisk. Amazon omtales som «jobkillers» fordi de effektiviserer varehandelen. Men økt levestandard forutsetter jo nettopp at færre mennesker kan utføre de samme arbeidsoppgavene. Så problemet med kineserne og Amazon er ikke at de øker produktiviteten, men at de knuser fagforeningene og driver sosial dumping. Fagbevegelsen kan ikke være mot hardt arbeid, store skip og effektive lagre, men den må kreve sin plass ved bordet og sin del av produktivitetsgevinsten.

Hær av reservearbeidskraft
Et siste spørsmål som Fjermeros beskriver, men i liten grad behandler, er EUs fire friheter. For å si det slik: Er det er mulig for fagforeninger å vinne fram i særlig grad, uansett strategi, så lenge dagens fri flyt-regime i EU/EØS består og arbeidsgiverne står fritt til å flytte produksjonen til andre land som tilbyr gunstigere betingelser (og enda mindre kampvillige arbeidere), slik Fjermeros selv viser når han beskriver hvordan Amazon bygger nye anlegg i Polen og Tsjekkia for stagge aktivister på de tyske pakkesentralene. Og så lenge det fins en ubegrenset «hær av reservearbeidskraft» som er villig til å jobbe når som helst og hvor som helst for en tidel av lønna til de «gamle» (vest)europeiske ansatte.

Disse merknadene, som alle peker i retning av at en faglig strategi også må ha et politisk siktemål, er ingen negativ kritikk av boka. De viser vel heller at Halvor Fjermeros’ beskrivelser av fagbevegelsens rolle på et kontinent i krise fungerer som et utmerket utgangspunkt for nyttige og nødvendige diskusjoner om faglig strategi i en tøff tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s