It was 50 years ago today

Beatles

På denne dato, 7. februar 1964, landet The Beatles for første gang på amerikansk jord. USAs begeistring for «den britiske invasjonen» varte helt til John Lennons berømte uttalelse om at Beatles var mer populære enn Jesus. Sånt ville ikke det kristenfundamentalistiske USA høre.

Da The Beatles landet på J.F.Kennedy-flyplassen slapp galskapen løs. De hadde allerede toppet single-lista med I wanna hold your hand ei uke i forveien, og der skulle den bli liggende i nye seks uker. To dager etter ankomsten deltok gruppa i The Ed Sullivan show for rekordstore 73 millioner seere. Etter ei uke med daglige konserter var de på ny gjester i showet. Dette var et tempo de hadde blitt vant til etter at beatlemania hadde begynt hjemme i England året før. Bare i november 1963 spilte Beatles 26 konserter, var i 11 tv-opptredener og tre live radioprogram. Og i slutten av måneden, ei uke etter Kennedy-mordet, kom I wanna hold your hand ut i Storbritannia og Europa. Det var den som slo knock out på hele Amerika, og alle oss andre med.

Jeg plukker fram den gamle singleplata. Parlophone på rød etikett. 2 minutter og 19 sekunder. Det var formatet. Kompakt. Ikke noe tull. Fullt trøkk fra den første takten med de bjeffende kompgitarene og handclaps oppå trommebeatet. Og så sangen, da. Tett, reint, distinkt, fullt av livsgnist og pågangsmot. Her kommer vi! Take my hand and hold it!

Det må ha vært rett før jul i 1963, eller seinest januar 1964, at jeg tok bussen til byen for å kjøpe Beatles-single. Ens ærend. Jeg hadde falt i staver over She loves you og I wanna hold your hand på den siste klassefesten. Bare måtte ha. Begge to. Så jeg spurte ekspeditøren om det var mulig å få de to på samme plate. Nei, det er to forskjellige, sa mannen og så overbærende ned på 12-åringen på den andre sida av disken. «Du skal kanskje ha den siste da», spurte han for å hjelpe meg ut av dilemmaet. Ja takk. Jeg trodde han mente nyeste utgave av I wanna hold your hand pluss en til. Han pakka inn. Jeg dansa fornøyd opp til torvet ved domkirka og gikk på den blå bussen som det sto Vaagsbygdruta utenpå, betalte min 50-øres billett og satte meg, utålmodig etter å komme hjem til platekabinettet. Før bussen kom til Falconbridge og nikkelarbeiderne skulle strømme inn og fylle bussen med sin eiendommelige tørre lukt av nikkelmatte og klor etter dagskiftet, hadde jeg åpna innpakninga på plata. Hva? Jeg leste og leste, først på den ene sida, så den andre og igjen på første. Her fantes jo bare to totalt ukjente titler, og ingen av de to jeg hadde bestilt. Roll over Beethoven og Please Mister Postman. Hva skal jeg med dette?

Langsomt gikk det opp for meg at dette var samme orkesteret, og disse gutta sang inn plater på løpende bånd. Den plata jeg holdt i handa kom ut i England 22. november, samme dagen som de skøyt presidenten der borte i Dallas. Det hadde jeg glemt der jeg løp hjem og fikk lånt nye kr. 7,50 til en singel, snudde i døra, hoppa på bussen og med fast blikk krevde I wanna hold your hand, verken mer eller mindre, men i en annen musikkforretning – for å unngå pinlige opptrinn. Fra den ettermiddagen ble det innført spilletid, eller nærmere bestemt spilleforbudstimer på ettermiddagene etter at far kom sliten hjem fra kontoret til sin etterlengta middagshvil.

I wanna hold your hand tok Amerika med sin enorme energi, sin enkle og lett plumpe «poesi». Kanskje var det noe annet de sa enn det vi skjønte av ordene, bortsett fra det med å holde handa, «I think you’ll understand». Hm. Bob Dylan, som umiddelbart falt for sangens harmonier, trodde gutta sang «I get high» og var på ett eller annet oppkvikkende, mens de faktisk sang «I can’t hide». De traff noe med sin banale kortprosa som fenget vidt og breit. For eksempel så spratt beat-poeten Allan Ginsberg opp og begynte å danse begeistra, til sine intellektuelle venners store forskrekkelse, da han første gang hørte låta i en nattklubb i New York. Siden kom single på single, innimellom de obligatoriske to LP’er årlig, fra dette fullstendig ubegripelig produktive bandet. I USA var Beatles frontløpere for den invasjonen av britisk pop og rock som fra og med februar for nøyaktig 50 år siden resulterte i at britiske artister toppet salgslistene i USA i 52 uker til sammen i løpet av 1964-65.

En av de skarpeste og velformulerte portrettørene av fenomenet The Beatles er forfatteren Ian MacDonald med boka Revolution in the Head fra 1994. Han beskriver sang for sang, spor for spor, kronologisk gjennom hele gruppas intense 7-årige karriere, et konsept som norske Bård Ose stjeler uhemmet fra i hans bok «Beatles hele livet» fem år seinere. I beskrivelsen av Beatles’ ankomst til USA og I wanna hold your hand, lanserer MacDonald ideen om at USA ble brakt ut av sjokket etter Kennedy-mordet med den sprudlende gledesinnsprøytinga av en sang. Ose gjentar trikset. Sånt lukter av myteproduksjon. Sjølsagt bar det offiselle USA preg av presidentmordet drøyt to måneder tidligere. Men nedslagsfeltet for den beatleske energirevolusjonen, oss på 12 og oppover, gikk jo ikke rundt og deppa over tapet av JFK, sjøl om vi visste nok  om det traumatiserte og våpengale vesterlandet til å få vakt våre første USA-skepsis. Det stakk mye dypere enn som så, dette musikalske opprøret. Og energifeltet fanget amerikanerne helt til John Lennon to og et halvt år seinere sa det som sant var, at han og de tre andre liverpoodlian lads var mer populære enn Jesus. Da var det slutt på moroa. Alt var igjen ved det gamle. Og ingenting skulle siden bli som før…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s