Rapport fra en andalusisk landsby

images

Min spanske rundreise har tatt meg luftveien fra Barcelona – med orkesterplass til Sierra Nevadas fjellmasser der nedenunder – til Granada der jeg ble plukket opp av Sikka og Ralph med leiebil på selveste 5. oktober. Følgelig ble jeg feiret behørig med nydelig fårekjøtt og husets egenproduserte vin i en flott restaurant på en stor vingård ute i den vide dalen som går sørover mot kysten fra Granadas høyslette. Derfra dro vi hjem og parkerte bilen, spaserte ned veien som går rett forbi huset og kom til utestedet som har sin sesongavslutning denne lørdagskvelden. Det er band på utescenen og vår nærmeste nabo, Luis, spiller bass i trioen og synger gamle sanger vi gjerne hører om igjen. «I put a spell on you» ljomer gjennom den andalusiske stjernenatta før vertskapet avslutter kvelden med å sende opp varmluftdrevne papirsylindere som svever som kinesiske rislamper mot himmelen til de slukner og går i ett med stjernene. Betagende.

Landsbyen vi bor i her øverst i dalen – som Sikka kaller Lykkens dal, Valle de Lecrin – heter Niguelas og ligger ved fjellets fot. Det er en egen kommune med bare 1250 innbyggere, sannsynligvis en av Spanias minste. Huset her ligger på 950 m.o.h. og fra litt lenger ned i gata kan en se direkte opp til toppen El Caballo, 3000 meter høy, som troner snau og akkurat nå snøfri der oppe i Sierra Nevada-massivet.

I begynnelsen av uka høstet vi druer fra hagens vinstokker, rikelig, kassevis. Og så gikk vi ned til Manuel, Sikka og Ralphs gode hjelper med en masse praktiske ting i hage og hus, og så hvordan han og sønnen og svogeren presset druer til saft – som skal bli til vin. Det ble 140 liter saft, fantastiske mengder fra en hage, pluss litt supplement fra noen andres hager.

I hagen er det fem, seks daddelpalmer, små og tjukke som står på rad langs inngangsstien til huset. I går oppdaget Manuel, husvennen og altmuligmannen, at det hadde kommet et farlig insekt i en av palmene. Den heter picudo og er beryktet for å bore seg inn i kuttflatene på palmene når en skjærer av dem greinene. De lukter sevja fra kuttet og kommer flygende på billevinger for å grave tunneler inn i greinene og deretter formere seg i katakombene den lager. Så nå vrimler det av biller med tilhørende beist av noen larver på inntil 3-4 cm, tjukk som en ringfinger og med kjever som ei avbitertang. Palmetoppen er full av dem sånn at greinene må rives av og brennes og treet sprøytes med gift for å unngå at dette sprer seg til de andre palmene i hagen. Manuel forteller at disse tungflygende beistene kommer fra Afrika og har kommet stadig hyppigere over Middelhavet for å angripe palmer langs kysten. Og nå har de også beveget seg opp i høyden til oss.

Apropos høyde, så løp jeg opp veien som fører mot fjellet rett bak oss, inn den trange dalen der stien er hogd inn i bratte fjellet langs det sinnrike irrigasjonssystemet som fører vannet ut til dalens frodige dyrkingsjord. Der elva krysses, ved el Molino, stiger veien opp opp opp gjennom hårnålsvinger og olivenlunder med steinete jord som bøndene holder på å harve opp med små og lettbeinte traktorer. En falk, stor som en vandrefalk, men mørkere, letter og seiler tvers over dalen og slår seg ned på ei fjellhylle himmelhøyt over fossen i dypet nedenunder. Jeg fortsetter helt til veien endrer retning og klatrer opp på motsatt side av bekkedalen, forbi enkelte hus og en enslig gård, og siden gjennom brattlendt landskap av steingjerder og bugnende bjørnebærbusker – og stadig med oliventrær, tross høyden over havet. Jeg støkker tre flokker med ryper eller iberiske fjellhøns eller hva de kalles, et dusin i tallet, rødbrune i leten og kjappe i vingeslaget. Jeg fortsetter i sikksakk helt til jeg kommer opp på et framspring der jeg kunne se hele den breie, disige og digre lykkedalen og bitte lille Niguelas langt der ute. Oppe under en topp på rundt 1700 meter over havet ser jeg fem ørner – los aquilas – samtidig. De svever på termikkvindene, vender seg, vrenger vingene, leker sisten, seiler og sirkler. Jeg skimter de hvite vingeflekkene, så det kan være selveste Aquila royal, kongeørna. Men også den noe mindre Aquila perdicera, Bonelli’s eagle, har vendt tilbake til Sierra Nevada etter å ha vært utrydningstruet i flere tiår på den iberiske halvøy. Jeg klarer knapt å rive meg løs fra himmelsynet, men jeg må. Hvis ikke rekker jeg ikke fiskebutikken!

Jeg snur og løper en litt annen vei ned enn opp. Da kommer jeg på fire fjellgeiter, Cabra montesa, som ikke hadde sett meg på oppturen der jeg snøyt en stor veisving. De løper nedover, tar snarveien over hårnålssvingene, og for å slippe unna sin forfølger forsvinner de ned et vilt juv hvor jeg ser dem sprette som ballettdansere nedover glatte flog i ville sprang. I det jeg når fram til kanten av juvet har dyrene danset ned slukta og er allerede trygt berget over i motsatt fjellside hvor de med største letthet beveger seg som klatrende maur på en murvegg. Jeg blir nummen i føttene av høydeskrekk bare ved synet.

Jeg rakk akkurat ned til fiskehandleren, el pescadero, og fikk hentet de ferske stykkene med tunfisk vi bestilte i går. Det tok nøyaktig en time fra toppen. For kommer du ikke før siestaen setter inn klokka 14, møtes du av skodder for vinduene og uinntakelige butikker. Da kan du glemme tunfisklunsj resten av den dagen. Og utenfor bakeren, hvor jeg skal ha to bestilte pan verde, møter jeg nabofrua som er ute og triller barnevogn med lille Thelma. Og på veien hjem gjennom smale landsbygater går praten som et enstonig ekko mellom hvitkalka husvegger, et sammenhengende surr som får lille Thelma til å døse, og siden sovne under Spanias brennende sol i denne forlengede oktobersommer her i landsbyen hvor Sierra Nevada faller ned mot lykkedalen i vest. Sånn har vi det her.

Dagen før, da Sikka kom hjem med buss fra en tur til Granada, møtte jeg henne på en kafe nederst i byen der bussen stopper. Og så «drakk vi oss oppover» fra bar til bar, og for hver bar vi gikk på fikk vi den ene tapas finere enn den andre hver gang vi kjøpte et glass øl. Sikka viste meg byens smau og torg, Plaza de Constitucion – intet mindre – samt to butikker og ett apotek – der de for øvrig også selger en lokal vin – og snakker med alle som jobber her og der. Jeg finner noen å snakke med, inkludert et par katter, enten på engelsk, eller med Sikka som oversetter til spansk.

Byen tømmes. Byen døser som en baby på sin søvndyssende barnevognsferd. Det er siesta i Niguelas. Vi går hjem og planlegger neste etappe på spaniaferden. Fredag blir den store togdagen med somletog til Madrid og hurtigtog til Zaragoza – som en passende og ikke alt for brutal tempoøkning etter ei ukes niguelansk vederkvegelse.

Takk for meg.

.
I går løp jeg opp veien som fører mot fjellet rett bak oss, inn en trang dal og opp opp opp gjennom hårnålsvinger og olivenlunder, forbi enkelte hus og en enslig gård, og helt til jeg kom opp på et framspring der jeg kunne se hele den breie digre lykkedalen og bitte lille Niguelas langt der under meg. Oppe under en topp på 1765 m.o.h. så jeg fem ørner sveve. Og da jeg snudde og løp en litt annen vei ned enn opp, kom jeg på fire fjellgeiter. De løp nedover og for å slippe unna sin forfølger forsvant de ned et vilt juv hvor jeg så dem sprette som ballettdansere nedover glatte flog i ville sprang. Jeg støkte også 12-15 ryper eller fjellhøns eller hva de kalles. Jeg rakk akkurat ned til fiskebutikken, el pescadero, og fikk hentet de ferske stykkene med tunfisk vi bestilte i går før siestaen satte inn med skodder for vinduene og uinntakelige butikker. Og i forgårs, da Sikka kom hjem med buss fra en tur til Granada, møtte jeg henne på en kafe nederst i byen der bussen stopper. Og så «drakk vi oss oppover» fra bar til bar, og for hver bar vi gikk på fikk vi den ene tapas finere enn den andre hver gang vi kjøpte et glass øl. Sikka viste meg byens smau og torg, to butikker og ett apotek og snakker med alle som jobber her og der, inkludert flere katter, og jeg finner noen å snakke med, enten på engelsk, eller med Sikka som oversetter til spansk. Sånn har vi det her i landsbyen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s