images-1

Det er en skremmende og viktig lærdom i 2013 at rovkapitalismen lever i beste velgående.

Europa og Norge rystes over de forhold som kommer for en dag etter den ufattelige fabrikkatastrofen i utkanten av Dhaka 24. april. De drepte sydde merkevarer for giganter som Benetton, Joe Fresh, Mango og Primark. «Made in Bangladesh» sto det på merkene de sydde inn i bukser og T-skjorter. De produserer våre klær. De er «våre» arbeidere. Nå er syerne bare tall. Tall på døde som stadig graves fram fra ruinene. De fleste av de drepte som til nå er funnet er kvinner og til og med barn. Süddeutsche Zeitung hadde nylig toppoppslag på første side kalt «Gnadenlose geschäfte», «nådeløs business», og med spørsmålet: «Hva skal til for at denne kyniske geskjeft opphører?» Vi møter en enslig arbeidsløs mor som ikke lenger klarer arbeidet i systuene. Hun bor på ti kvadratmeter med tre barn. Sønnen på 17 år arbeider ellevetimersdag for 4100 taka, eller 39 euro i måneden. Hans lillesøster på tolv har arbeidet i åtte måneder som «hjelper», og når det går godt kan hun tjene 2200 taka, det vil si 21 euro per måned. En ting er at lønna som for voksne arbeidere ikke er nok til å dekke levekostnader i Bangladesh, en annen er arbeidsforholdene som til forveksling minner om de britiske «Dark Satanic Mills» under den industrielle revolusjon. Det har vært et dusin større branner de siste ti-femten år i tillegg til sammenrasinger av bygg som ikke er godkjent for så mange etasjer av myndighetene. Seinest i fjor ble det brann i en fabrikk, Tazreen, men da alarmen gikk tvang formennene arbeiderne til å jobbe videre og stengte dørene. 112 arbeidere omkom i brannen! Dette har en skremmende parallell i vestlig tekstilindustri, nemlig den grusomme brannen i Triangle Shirtwaist på Manhattan i 1911. Brannen kostet 146 tekstilarbeidere livet, nesten bare kvinner og for det meste immigranter, hvorav mange jøder. Enhver som har stått på gata ved dette ni etasjer høye bygget i Greenwich Village, har antakelig både fått frysninger på ryggen og mageknip når detaljene utpensles. Døren var dels stengt i systuene i de øverste etasjene, dels vendte de innover, slik at da panikken grep om seg ble dørene presset igjen. Branntrapper fantes enten ikke eller løsnet. Desperate kvinner hoppet til slutt fra 9. etasje og ned på gata hvor de døde en etter en. Snittalderen på de drepte var 19 år, mens den yngste var 13.Like mange ble drept da en tekstilfabrikk i Pemberton i Massachusetts i 1860 raste sammen, omtrent som kollapsen i Dhaka i april. Og nye store branner rammet kvinner i tekstilindindustrien også etter Triangle-katastrofen. Den skjedde fem år etter at Upton Sinclair hadde skrevet den faktabaserte romanen «The Jungle» som avslørte uutholdelige arbeidsvilkår innen kjøttpakkerindustrien i Chicago, ei bok som bidro sterkt til å styrke bevisstheten om fagorganisering og arbeidervern i USA. Det var ikke sjokket fra Triangle Shirtwaist i seg selv, men kravene og kampene som fulgte, som førte fram. The International Ladies’ Garment Workers’ Union fikk kraftig økende støtte og ledet samme år 100.000 demonstranter i New Yorks gater med krav om lovendringer og bedre arbeidervern for syere og tekstilarbeidere. Bare to år seinere begynte det igjen å brenne i en tekstilfabrikk på nedre Manhattan. Muligens ble mer enn 50 kvinner drept i Binghamton-brannen, noe som ytterligere styrket kravene om bedre arbeidstilsyn og økte straffer for de ansvarlige for brannfellene. Dette var i de militante kvinnestemmerettsforkjemperne, suffragettenes store år, noe som resulterte i støttedemonstrasjoner for arbeiderkvinnene i New York. Tekstilarbeiderkvinnene i Manchester utgjorde for øvrig den viktigste støtten fra arbeiderklasse til de britiske suffragettene da de krevde sin rett i årene fram mot 1913. Det er en skremmende lærdom i 2013 at rovkapitalismen lever i beste velgående – som om tida skulle vært skrudd hundre år tilbake. En vesentlig del av forklaringen på at dette er mulig er den aldri hvilende mote- og billigvarepropagandaen som i uforstyrret ro kan pumpe ut sitt budskap i alle medier, ikke minst de sosiale. Eller for å sitere en overskrift fra oppslaget i den konservative Süddeutsche Zeitung: «Billig, billig, billig. Når sikkerhet og arbeid ikke koster noe, stiger gevinsten.» Så enkelt kan det sies, og så sant. Når Hennes & Mauritz etter Rana Plaza-katastrofen ser seg tvunget til å inngå en sikkerhetsavtale på vegne av arbeiderne i Bangladesh, er dette selvsagt et tegn på at klesgigantene lar seg presse. Men ingen må la seg forlede til å tro at dette er noe gjennombrudd for arbeiderrettigheter i Asia. Den lærdommen vi kan trekke fra denne industriens fortid i vestlige land er at det kun er egen fagorganisering og evne til å skape motstand mot kynisk utbytting som grunnleggende kan endre situasjonen på disse dødsfabrikkene. Først da kan hjemlig opinion og utenlands press på markedsaktører få en viss virkning. Og kanskje til og med lære en og annen «billigkjøper» noe om selve det systemet som igjen og igjen skaper denne former for utbytting. Men samtidig må vi innse at kampen for faglige rettigheter i land som Bangladesh er knallhard, ja, også den på liv og død. National Garment Workers Federation kjempet i 2010 fram ei minstelønn under de hardest vilkår. 10.000 arbeidere fra det koreansk-eide Youngstone Trading i Chittagong demonstrerte mot lav lønn og for lang arbeidstid. Politiet møtte dem med gummikuler og tåregass. Tre arbeidere ble drept og 250 skadd. Også i kampen om erstatning for tap av liv eller påført skade sitter innrømmelsene langt inne hos fabrikkeierne. Dette gir rapporten «Deadly Secrets» fra International Labor Rights Forum i fjor brutale detaljer fra. Nettverket Clean Clothes Campaign har også forstått hvor viktig fagorganisering er og kan vise til mange viktige kamper og noen seire i sitt samarbeid med både vestlige og asiatiske fagforeninger. Det er den veien den internasjonale solidariteten må tråkle seg fram langs i krigen mot «den rovgriske hai». «Kun egen fagorganisering og evne til motstand kan endre situasjonen»

Advertisements

Hvordan stopper vi dette?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s