På gjengrodde stier i Yorkshires øde gruvelandskap.

Yorkshire

Ei mørk vinternatt i januar 1985 gikk vi på de store slagghaugene ved ei gruve i Barnsley og plukka kull i striesekker som ble levert til pensjonerte gruvearbeidere og enker som hutret i kalde engelske mursteinshus. Det var da det store slaget om kullgruvene sto – et slag britisk fagbevegelse fortsatt bærer dyp sår etter.

Det gror tett som i en jungel av bregner, brennesler og bjørnebær der vi kommer ut av den svale og mørke skogen hvor vi sneik oss opp fra Worsbrough Dale hin vintermorra for snart 29 år siden. Den gamle Red Lion-puben nede ved broa over elva har skiftet eier, men steinhuset fra den gang er ikke til å ta feil av. Og rett på den andre sida av elva, mellom veien og den store gressbanen, ligger bygget som huset gruvearbeidernes velferdsenter. Det var Women Against Pit Closures som dreiv det, med permanent tilbud om varm suppe, te og smørbrød for kalde og sultne streikende arbeidere som kom inn fra The Picket Line hver formiddag. Nå er huset overtatt av en sportsklubb i Worsbrough, en liten landsby så å si, i den sørlige utkanten av Barnsley, byen som lå midt i hjertet av de tallrike kullgruvene i Sør-Yorkshire den gang vi strevde oss opp den snødekte bakken ei vinternatt i 1985.

Bjørnebærene strekker sine lange fangarmer ut etter enhver som prøver å forsere den uryddige enga som har vokst opp over det som var inngangen til gruvesjakta og det digre området der kull fra undergrunnen ble dumpet for lagring. Vi prøver å finne spor etter det som var. Men det er totalt overgrodd. Brenneslene svir og bjørnebærene stikker. De heter forresten brambles, disse langarma buskene. Kanskje er det en navnearv etter Daneveldet, for det heter jo brombær på dansk og  brombeere på tysk, selv om engelskmennene har et annet navn på bærene de bugnende busker akkurat nå er svarte av.

Nok om det;  vi har ikke kommet hit for å plukke blackberries, men for å finne vei blant gjengrodde stier over ruinene av en nasjonal kullgruveindustri som for bare 30 år siden sysselsatte 170.000 arbeidere, fordelt på 186 gruver da streiken begynte i mars 1984. Gruvene fantes ikke bare her i Yorkshire, men også i Kent og Wales, Nottinghamshire og Skottland. Men det var i Barnsley-regionen tettheten var størst, det var ved Barnsley-gruva Cortonwood at streiken som raskt skulle omfatte alle gruver i landet startet, og det var her, i Worsbrough hvor vi nå kaver omkring i villnisset at gruvearbeidernes mektige og skarpskodde fagforeningsleder Arthur Scargill hadde sin hjemmebase. Fagforbundet National Union of Mineworkers, NUM, hadde i sin tid valgt Scargill til leder med mer enn 100.000 stemmer. Det skjedde i 1981 etter at Yorkshires gruvearbeidere ved flere ganger hadde ført an i store streiker som lammet Storbritannia og ved to anledninger torpederte den britiske regjerings forsøk på å bremse lønnsveksten. Ja, i 1974 bidro faktisk de streikende gruvearbeidere, anført av Yorkshire NUM, avgjørende til at Edward Heaths konservative regjering i London falt. Det vil si, statsministeren skreiv ut nyvalg under valgspråket «Who Governs Britain» – og tapte. Underforstått: Det var fagforeningene i allminnelighet, og arbeidere ved stålverk, skipsverft og kullgruver i særdeleshet som «styrte» Storbritannia.

Selvsagt var det en overdrivelse, men NUM hadde sammen med andre gått i spissen for å utvikle en militant fagbevegelse fra slutten av 1960-tallet som blant annet resulterte i den store okkupasjonen av skipsverft i 1972. Det lå statseide verft på rekke og rad langs Clyde-elva i Glasgow hvor 7.000 arbeidere holdt okkupasjonen gående i ukesvis som svar på trusselen om å legge ned tusenvis av arbeidsplasser.  På samme måte var gruveindustrien under konstante angrep for å legge ned gruver og si opp arbeidere. I 1968 var det 320.000 arbeidere i kullgruvene, og fagforeningenes åpenbare plikt var å kjempe mot ethvert forsøk på å si opp egne medlemmer. Det å kutte stillinger i den statseide industrien var et spesielt britisk syndrom som preget hele etterkrigstida etter at Clement Attlees regjering begynte å nasjonalisere den ene industrien etter den andre. Gruvene ble overtatt av staten i 1946 under ledelse av British Coal som et konkret uttrykk for den britiske sosialisme som Labour-leder Attlee høytidelig erklærte etter den overraskende valgseieren over Winston Churchills konservative parti fredssommeren 1945.

Dette syndromet innebar en rekke konflikter og streiker som kunne lamme vitale sektorer som transport og energi, og som etter hvert skulle bli en slags britisk besettelse å kvitte seg med. Mange har skrevet og snakket om en tjue år lang vendetta etter 1960-åras harde slag som motivasjon for det konservative partiets voldsomme iver etter å ramme fagbevegelsen. Dette ble vi minnet om da Margaret Hilda Thatcher døde tidligere i år. Den tidligere statsminister har satt dypere spor etter seg enn kanskje noen «PM», inkludert Churchill, har gjort. Kampen om hvilken arv hun etterlot seg begynte i det øye blikk dødsbudskapet var offentlig. En ofte brukt kommentator i NRK over britiske affærer kom i skade for å si at Mrs. Thatcher «knuste den britiske arbeiderklassen», noe som vel var feilsnakk for fagbevegelsen. Riktig nok kan en med en viss rett si at hun knuste «gruvearbeiderklassen», men til og med et råskinn som The Iron Lady hadde ikke makt til å kvitte seg med en hel klasse. Men vel så viktig var utsagnet fra den samme kommentator om at anslaget mot NUM og andre forbund var forståelig under henvisning til at «fagbevegelsen hadde alt for stor makt». Dette kan høres ut som en plausibel påstand fra en «objektiv observatør». Men da må vi spørre: For stor makt for hvem? For den jevne borger som plages av stivbeinte statsbedrifter med en arbeidsstokk som oppebærer for mange rettigheter i arbeidslivet og alt for hyppige streiker? Eller for mye makt for det politiske establishment som ikke kunne utøve uavkortet innflytelse over alle samfunnsområder der arbeiderbevegelsens styrke rett etter krigen hadde rokket ørlite ved maktforholdene som rådde i de harde trettiåra?  I noen grad kunne vel det stemme at publikum lot seg irritere ved alt for hyppige «industrial actions», som britene sier, slik enhver streik rammer en uskyldig tredjepart. Men først og sist var irritasjonsmomentet sterkt og vedvarende til stede blant de politiske og økonomiske eliter som definerte fagbevegelsens påtrengende tilstedeværelse som en makt erobret av uvedkommende. Det var denne makt som måtte bekjempes. Og for denne gigantiske oppgaven var ingen bedre eslet enn the late Lady Thatcher.

Det var denne kampen mot fagbevegelsen gruvestreiken i 1984-85 skulle komme til å handle om. At det dreide seg om «krig» mellom uforsonlige parter ble raskt klart for enhver som fulgte begivenhetene den gang. Men at denne krigen også innebar «krigsforberedelser» som mang en general kunne misunne Thatchers politiske hærførere, er mindre kjent, særlig fordi det først i ettertid har kommet fram fakta som hvis de hadde kommet offentligheten for øre den gang ville ha kunnet endre utfallet av streiken.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s